Den hellige motor

 

Du husker kanskje fra skolen at Paulus dro på mange misjonsreiser. En av dem – faktisk den første, i følge nytestamentet – startet med en seilas fra fastlandet til Kypros. Paulus, Barnabas og Johannes kom til byen Salamis på østsiden av øya.

 

Jeg var nylig i Salamis. Denne store romerske byen har ligget begravd i sand i nesten to tusen år, men nå er deler av den gravd frem igjen. Det er ganske utrolig å gå rundt å se mye av den gamle byen intakt, med bad og idrettsanlegg. Flere steder er de romerske takmaleriene ennå ganske fargerike.

 

Fra Salamis dro Paulus og følget hans over land til vestsiden av Kypros, før de tok båt videre til fastlandet, det vi i dag kaller Lilleasia. Det er ganske fascinerende lesning, så den som er interessert i resten av historien, kan starte i Apostlenes gjerninger, kapittel 13.

 

Men akkurat nå er jeg mest opptatt av starten på reisen. Hva var det som fikk dem til å dra ut på slike reiser? Det må jo ha vært nokså strabasiøst!  Hver av de tre store reisene som Paulus foretok, var på over 200 mil. Det er som å gå til fots frem og tilbake fra Oslo til Trondheim seks ganger.

 

Hvordan startet det? – Vi leser i Apostlenes gjerninger 13,2-4: En gang de (kristne) holdt gudstjeneste og fastet (i Antiokia i Syria), sa Den hellige ånd: ”Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.” Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise. Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros.

 

Den hellige ånd hadde kalt dem. Ånden fremstilles her som en person helt på linje med vanlige mennesker. De kristne hadde en klar oppfatning av at han talte til dem og fortalte dem hva de skulle gjøre. Som kristne tror vi at denne Ånden egentlig er Jesus – virksom og aktiv i dag som for to tusen år siden.

 

Ordet som er oversatt med ”ånd”, heter på gresk pnevma og på arameisk ruach (eller ruch). Både det greske og det arameiske/hebraiske ordet har flere betydninger. Det kan også oversettes med vind eller ånde/pust. Det var altså en ”vind” som satte Paulus og hans kompanjonger i bevegelse. Selv om det muligens er å trekke teksten litt langt, vil jeg også antyde at det var denne hellige vinden som brakte dem fra fastlandet til Kypros.

 

Etter at de hadde vært noen dager i Salamis og blant annet talt i synagogene der, dro de over øya til Pafos. Det er omtrent 15 mil i luftlinje, og det må ha tatt dem en ukes tid, skulle man tro. I Pafos står det at Paulus ble fylt med Den hellige ånd (Apg 13,9). Kanskje det i denne sammenheng er mest naturlig å oversette med ”ånde” – at han fikk en hellig pust.

 

Enten vi nå snakker om vind eller ånde, så dreier det seg om livsviktige funksjoner. Oldtidens båter trengte vind som fremkomstmiddel. Vi vet jo alle at vi trenger pust for å leve. I dag trenger vi fremdeles å puste, men båter og andre kommunikasjonsmidler går for det meste på motor.

 

Men jeg tror det er viktig at oldtidens mennesker oppfattet pnevma som alle de tre betydningene. Dette var noe som var inne i oss – en pust og en ånd – og det var noe som drev oss fremover. Jeg har tillatt meg å kalle det ”den hellige motor”. Denne motoren er vår indre kraft, og den bringer oss videre i verden – dit Gud vil.

 

Man kan spørre om det står om denne motoren andre steder i Bibelen, og spesielt om Jesus snakket om den. Da vil jeg trekke frem et bibelord jeg stadig kommer tilbake til, som har blitt en slags grunnstein i kristenlivet: Jesus sa: ”Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Foruten meg kan dere intet gjøre.” (Johannes 15,5). Det står her at vi skal være i Jesus og han i oss. La oss i denne sammenheng feste oppmerksomheten på det siste: at han skal være i oss. Det er nettopp gjennom Den hellig ånd at det er mulig. Når vi er fylt av Ånden, er han i oss. Men det er noe Gud selv sørger for, uten våre anstrengelser. Vi må bare åpne oss for det.

 

Etter oppstandelsen sa Jesus, også i følge Johannes (som for øvrig var med Paulus til Salamis): ”Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.” Så åndet han på dem og sa. ”Ta imot Den hellige ånd.” (Joh 20,21-22).

 

Også her er det en sammenheng mellom utsendelse og Ånden. Det er på en måte som om Jesus sender dem av gårde med Ånden som motor. Ut fra bildet om at han skal være i oss skjønner vi at det er han selv som er denne motoren.

 

Erik Dahl