I næringslivet skjer det stadig endringer. Det sies at ungdom som utdanner seg i dag, ikke kan vite hva slags jobber som vil være aktuelle når de er ferdige med skolen. Det eneste som er sikkert, er at alt er i endring.

For å håndtere en slik utvikling og oppfylle de målene man setter seg i næringsliv og annen virksomhet, utvikles det stadig nye måter å organisere arbeidet på. Etter annen verdenskrig var ledelse inspirert av militære metoder basert på autoritet og disiplin. Men det viste seg at folk ikke alltid yter sitt beste når de blir kontrollert. ”Demokrati på arbeidsplassen” og ”selvstyrte grupper” ble populære begreper.

Siden har det kommet uttallige nye metoder, mange med opprinnelse i USA. Noen av de mest populære er ”management by objectives” (målstyring) og coaching, og i de senere år ”business process re-engineering” (BPR) og ”business services management” (BSM). BPR er en ledelsesfilosofi som studerer virksomhetens samvirke med partnere og kunder. Man prøver så å bedre effektiviteten ved å endre de underliggende prosessene. BSM går enda lenger i denne retningen – i det man skreddersyr datasystemer for å påskynde effektiviseringen.

Én annen ledelsesfilosofi blir kalt ”management by walking around”. Så vidt jeg vet ble begrepet innført av Peters og Waterman i 1982. Poenget er at lederen bør være synlig for de ansatte. Han bør ofte gå rundt og snakke med dem og få deres synspunkter. På den måten blir de forhåpentligvis inspirert til innsats. Tankegangen er at ved å vise at lederen bryr seg om de ansatte, får han også deres lojalitet, respekt – og anstrengelser.

Riktignok har denne filosofien ikke slått fullt igjennom. I 90- og 00-årene satset man sterkt på kostnadskutt og gikk over til mer kontrollerende metoder som BPR og BSM. IT og telekommunikasjon spiller en stadig viktigere rolle i ledelsesprosessen. Men fremdeles er ”management by walking around” viktig, spesielt for politikere som er avhengig av å bli gjenvalgt. Et annet eksempel: Nylig ble den israelske ambassadøren i Norge opprørt for at ikke kong Harald besøkte henne da synagogen ble beskutt. Hun hadde forventet at han skulle vandret fra slottet til ambassaden hennes, noen hundre meter unna. – Faktisk har ”management by walking around” fått en viss renessanse også i næringslivet i det aller siste.

* * *

Man vil kanskje bli overrasket over at ”management by walking around” har lange tradisjoner – svært lange. Det står faktisk om denne lederstilen i Bibelens første bok. Adam og Eva levde fremdeles i paradiset, og de hadde daglig hatt kontakt med Gud selv. Vi leser i 1. Mosebok 3,8 at ”de hørte Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden”. Han kom for å se hvordan det sto til med dem. Dessverre gikk det ikke så bra, som vi husker. Adam og Eva hadde spist frukt av kunnskapens tre, noe Gud hadde sagt de ikke skulle gjøre. Syndefallet var et faktum.

Det er grunn til å dvele litt ved Guds opptreden i denne beretningen. Vi er vel mest vant til å se saken fra Adam og Evas synsvinkel. Men hvorfor vandret Gud i hagen? Hvorfor brukte han nettopp denne lederstilen? Han kunne jo ha vært en autoritær sjef som stilte opp folk på geledd og ga dem ordre. Han kunne også ha drevet fjernkontroll med automatisk rapportering, eller han kunne vært demokratisk og spurt hvorfor de spiste eplet. Han kunne prøvd å få Adam og Eva inn på rett spor igjen.

Men vi skal huske at Gud ikke utelukkende brukte den samarbeidende lederstilen. Jeg tror vi vil finne at han brukte alle lederstilene – da Adam og Eva ble utestengt fra paradiset var han jo ganske autoritær.

Jeg håper for øvrig du ikke synes jeg er for uærbødig når jeg omtaler Guds stil på denne måten, men det står altså nokså mye om dette i Bibelen, og hvis Gud ikke ønsket at vi skulle grave i det, tror jeg ikke han hadde latt sine profeter og disipler skrive om det heller.

La oss i stedet gå inn i grunnteksten for å forsikre oss om at vi forstår det som står der riktig. Det nevnte verset fra 1. Mosebok 3,8 lyder omtrent slik på hebraisk: ”w-yesheme’u at-kol jehovah elohim mit-halekh b-gan l-ruaH ha-yom”. Her vil du trolig kjenne igjen ”Jehovah Elohim” som oversettes med Herren Gud. Rett før dette navnet står ”kol” som betyr en stemme eller en lyd. ”mit-helakh” er partisipp av verbet å gå eller vandre, ”halákh”. ”yom” betyr dag.

Spesielt ber jeg deg legge merke til at ordet som på norsk oversettes med vind, ”ruaH”. Forstavelsen l- betyr til, for eller som. – Men ruaH kan også bety ånd. Denne dobbelte betydningen går igjen i hele Bibelen, og Den Hellige Ånd heter ”ruaH ha-qódesh”. Når vi på norsk sier at ”Gud vandret i den svale kveldsvinden”, kunne man kanskje like gjerne sagt at Gud vandret der som ånd, eller at det var Guds ånd som var der.

Vi vet jo fra andre steder i Bibelen at Gud er ånd. Det er ikke slik at Den Hellige Ånd er én person og Gud Fader en annen. Jeg tror ikke det er dekning for å si at Gud har en kropp og at Adam og Eva så ham fysisk spasere i hagen. Det står at de hørte ham, og at stemmen hans lignet på en svak vind.

Så mye om språklige detaljer. Det er likevel interessant å konstatere at Gud benyttet seg av noe som ligner på ”management by walking around” og ikke de mer autoritære metodene a la ”business services management”. Mon om vi her har en parallell til syndefallsberetningen? I BSM og andre nyere ledelsesfilosofier legger man vekt på at målet med virksomheten er definert på forhånd. Det er gjerne maksimering av aksjekursen eller noe sånt. Men ved å godta et slikt mål, har vi dermed spist et eple av kunnskapens tre? Er dette målet på kant med Guds vilje?

En siste vinkling på Guds form for ”management by walking around” er på sin plass. Gud tvinger ingen til å følge sin vei. Han har gitt oss fri vilje. I bibelordet jeg siterte, kan ”ruaH ha-yom” også oversettes med ”dagens vind” eller kanskje ”dagslyset”. Etter natten følger ubønnhørlig en dag. Vi kan prøve å skjule oss fra Gud om natten og vi kan lage all verdens avanserte kontrollsystemer og sikkerhetsmekanismer for å styre verden. Men de vil alle bli avslørt når Gud lar dagslyset gjennomskue oss.

* * *

Det kan være interessant å spørre seg: hvilken stil brukte Jesus da han var på jorden? Var han visjonær, en coach, brukte han samarbeidsledelse, var han demokratisk, praktiserte han eksemplets makt eller var han autoritær i sin lederstil?

Trolig nikker du umiddelbart gjenkjennende til begreper som visjonær ledelse og eksemplets makt. Jesus var i hvert fall ikke autoritær, selv om han var nokså bestemt. Han tvang ingen til å følge seg. Han drev vel også coaching – ikke langt unna den stilen en suksessrik fotballtrener benytter seg av i dag. Jeg vil i den sammenheng hevde at han også brukte ”management by walking around” – om enn i en litt annen betydning enn vi pleier å anvende begrepet.

I hvert fall vandret han mye rundt under sitt virke på jorden.

Erik Dahl

Jesjv’a

Hva innebærer det å vandre med Jesus i dag? Selvsagt dreier det seg først og fremst om praksis. Det betyr å følge de impulsene Ånden gir, kombinert med bibelkunnskap, oppriktighet og en naturlig sunn fornuft. Det blir etter mitt syn litt lettvint å avfeie all ”kunnskap” i sammenhengen.

Jeg føler jeg har fått et klarere bilde av Jesus etter å ha besøkt hjemlandet hans, gått de samme stiene og kjent de samme luktene han og hans samtidige brukte. Jeg har sett hva slags hus de bodde i og fått et inntrykk av hvordan naturen så ut. Jeg har til og med spist litt av den samme maten som dem, blant annet petersfisken fra Gennesaretsjøen.

Nå har jeg også begynt å trenge litt ned i det språket Jesus og folkene brukte. Det klinger i ørene mine: ”Shlama amkhon” (Fred være med dere) og ”Ba’u luqdam malkuteh dalaha” (Søk først Guds rike).

Selve kulturen Jesus levde i begynner å bli litt tydeligere for meg. Det var for så vidt et fattig samfunn, men ikke preget av voldsom materiell nød. Galilea er et vakkert land. Folketallet rundt Gennesaretsjøen var antakelig høyere på Jesu tid enn det er i dag. Det var et levende samfunn der folk bodde i småbyer rundt sjøen. Dessuten hadde man de romerske befestningene, først og fremst Tiberias ved sjøen og Seppori oppe i landet mellom riftdalen og havet.

Jeg har også begynt å få et visst bilde av jødedommen og dens senter i Jerusalem. Jødene holder av sin Tanakh og legger stor vekt på historien om frigjøringen fra det egyptiske slaveriet. Hele Israel er jo fullt av historiske minnesmerker, og landet er tuftet på en meget sterk historisk tradisjon. Språket er rekonstruert etter eldgammelt mønster. Samtidig opplever jeg at relativt få jøder egentlig er interessert i religion. Kanskje så mye som 90% av dem karakteriserer seg som sekulære jøder. De har tatt med seg sin ”vestlige” kultur inn i et område som i utgangspunktet levde på middelaldernivå. Det er ikke overraskende at det oppstår konflikter av det.

Språket deres ser ut til å være ganske velutviklet, og det fungerer tydeligvis relativt bra i en moderne hverdag. For å kommunisere med omverdenen er det selvsagt at de også må kunne engelsk.

Jødene gir stort sett et sympatisk inntrykk. De ortodokse, religiøse jødene har jeg derimot ikke kommet innpå. De virker relativt fiendtlige, synes jeg. De henviser til bibelord om at Israel er deres land for alltid. Jeg ble også skremt av noen amerikanere og andre innvandrere – vi fikk erfaring fra ganske steile holdninger fra deres side.

Samtidig har man inntrykk av at det skjer noe med holdningen hos de religiøse jødene. Det har vært svært interessant å lese boka ”Ruach Qadim – Aramaic Origins of The New Testament” av jøden Andrew Gabriel Roth (2005). Han forteller at han tidligere var en meget streng, rettroende rabbiner, men at han under sin forskning har oppdaget ting som han sammenligner med Paulus’ Damaskusopplevelse. Fra å bekjempe Jesus med alle midler har han nå blitt en varm tilhenger av mannen fra Nasaret. Et poeng for Roth er at det nye testamente sannsynligvis ikke først ble skrevet på gresk, men på Jesu eget språk arameisk. Vi har i dag en arameisk NT-versjon fra 400-tallet som er blitt bevart i den østlige kristne tradisjonen, blant annet i Syria og Nord-Irak. Denne versjonen kalles ”Peshitta”. Roth har gjennom meget grundige studier kommet til at Peshitta’en må være eldre enn de greske ”grunntekstene”, og at disse sannsynligvis er blir oversatt fra en arameisk grunn-grunntekst. (Man har lenge visst at Matteus-evangeliet sannsynligvis er oversatt fra arameisk, men i følge Roth gjelder dette de aller fleste andre bøkene i NT også. Unntaket er Johannes åpenbaring og noen av de siste brevene, som Peters andre brev og Johannes’ andre og tredje.)

Man kan spørre seg hvorfor Paulus skal ha skrevet brevene sine på arameisk, men da må vi huske at dette var hans egentlige morsmål og at han stort sett skrev til jøder i de ulike menighetene. Brevene ble sikkert ganske raskt oversatt til gresk.

Hva betyr det at grunnteksten til NT egentlig er arameisk? For det første: man får oppklart en del feil i oversettelsene. Noen uforståelige avsnitt blir lettere å begripe. Men enda viktigere er det kanskje at NT og budskapet om Jesjv’a (Jesus) blir spiselig for jøder. Jesjv’a var selv jøde, og alt han gjorde skjedde i en jødisk kultur. Han ba ikke til Theos/Deus/Zevs (eller ”Gud”), men til YHWH, eller Maryah som det heter på arameisk. Ved å la dette strømme inn over seg, forsvinner noen av de motforestillingene jødene har hatt mot kristendommen og frelsen gjennom Jesus.

Kan dette være begynnelsen på oppfyllelse av den gamle profetien om at jødene skal begynne å tro på Jesus i de siste tider?

Hva gjør dette med mitt syn på kristendommen? Jeg synes på en måte at Jesus (Jesjv’a) trer tydeligere frem. Han blir ikke lenger så skremmende, men en humørfylt, om enn ganske skarp, person. Hans ”shlama amkhon” virker beroligende og hans Fadervår mer forståelig.

Erik Dahl

Riket ditt kommer

I mange år har jeg vært opptatt av den norske teksten i Fadervår. Helt siden vi som barn lærte å synge ”Med et Fadervår i pakt – skal du aldri gyse”, har jeg brukt denne bønnen i min stille samtale med Gud. Men den ”nye” oversettelsen av 1978 der det heter ”La ditt navn holdes hellig, la ditt rike komme, la din vilje skje” har vært vanskelig for meg å svelge. Den stemmer liksom ikke med de tankene som går inni meg – at Gud skulle oppfordres til å la sin vilje skje. Det gir ikke mening for meg.

Derfor har jeg prøvd å gå til kildene – den greske ”grunnteksten”. Jeg har finanalysert tekstene og diskutert saken med de fremste fagfolkene i landet. Det har også ført meg til samtaler med dem som var med på å formulere denne oversettelsen og med dem som har ansvaret for den nye oversettelsen av 2005. Ved flere anledninger har jeg fått inn innlegg om dette i Vårt Land, og innleggene mine er visst lest av mange.

Nå har jeg endelig funnet frem til noe som ligner en løsning på saken. Det har kommet på ganske overraskende vis. Vi har jo alle trodd at den greske teksten er grunnleggende, samtidig som vi vel egentlig har visst at Jesus ikke lærte disiplene å be på gresk, men på deres morsmål, arameisk.

Det er en gammel teori at Matteus-evangeliet ikke opprinnelig ble skrevet på gresk, men oversatt fra en arameisk grunntekst. Nå har jødiske forskere studert dette i mer detalj. Andrew Gabriel Roth gir i boka ”Ruach Qadim: Aramaic Origins of the New Testament ” (2005) en overbevisende argumentasjon for at ikke bare Matteus-evangeliet, men store deler av det nye testamentet, først ble skrevet på arameisk. Han var selv en meget ivrig kristusforfølger, på linje med Paulus, men hadde sin ”Damaskusopplevelse” for noen år siden. Han har funnet ut at den arameiske Peshitta-utgaven av NT, som er datert til det fjerde århundre, må formidle tekster som er eldre enn de greske oversettelsene. Etter å ha lest Roths veldig grundige analyse, må jeg si at jeg er blitt overbevist om at han har rett.

Nå skal det i sannhet sies at denne forskningen ikke er avsluttet, men den åpner svært interessante perspektiver. Som Roth selv sier – et NT på arameisk, der vår himmelske far heter Elohim (og Maryah/YHWH) og ikke Theos/Zeus/Gud, vil for jøder være langt lettere å tro på enn dagens greske versjon.

Hvordan er så Fadervår i Peshitta? Jeg har prøvd meg på en oversettelse, basert på Roths kommentarer. I det jeg åpner for at det må justeringer til, våger jeg å antyde en tekst som i alle fall fungerer for meg:

Faren vår i himmelen!

Navnet ditt er hellig!

Riket ditt kommer.

Visdommen din råder på jorda som i himmelen.

Gi oss det vi trenger i dag!

Ettergi oss vår skyld, som vi har ettergitt dem som skylder oss noe!

La oss ikke gå vill i prøvelser, men fri oss fra den onde!

For ditt er

riket og makten og æren,

for alltid og overalt.

Slik er det (amen).

Det som ”løser saken” for meg, er først og fremst formuleringene ”Riket ditt kommer” og ”Visdommen din råder”. Her møter vi den allmektige Gud som har kontroll over alle ting. Han møter oss med ordene ”Fred være med dere”. Det gir ro i sinnet.

Erik Dahl

Freden er Guds gave

I tider som disse – med kriging i Irak, Midt-Østen, Afrika og mange andre steder – kan man spørre hvordan det skal være mulig å skape stabil fred. ”Vi MÅ få det til!” sier man. Det startes fredsprosesser, dannes komiteer, internasjonale organisasjoner og fredsgrupper på mange plan, og det tas utallige initiativ. Men freden ser ut til å være like langt unna.

Hva går galt? Hva er det man glemmer i sammenhengen?

La oss gå til den hellige skrift – Bibelen – og se hva den sier om fred. Som kristne tror vi at Jesus var fredsfyrsten, slik det var forutsagt av profeten Jeremia 800 år tidligere. Men hva sa Jesus om fred?

Vi kjenner vel alle ordene hans: ”Fred være med dere!” (Shlama amkhon slik han uttalte det på arameisk for snart 2000 år siden.) Den samme hilsenen brukes forresten av araberne når de skal si god dag: Al-salaam alaikum!

Men Jesus sa også: ”Min fred gir jeg dere – ikke som verdens fred.” Det er altså en forskjell på den freden Jesus snakker om og den Nobelkomiteen prøver å fremelske.

Likevel er det et annet poeng man bør merke seg her. Fred er noe Jesus gir – på vegne av Faderen, eller Gud selv. Vi kan i følge Jesus ikke skape fred selv; vi kan bare ta imot den. Freden er en gave. Guds gave er charisma, eller sin egen uendelige kjærlighet, og i den ligger freden gjemt.

Jeg tror vi trenger å bli minnet om dette om og om igjen. Vi prøver og prøver, men det blir ingen fred av det! Bare når vi tar imot Guds fred – som alltid er tilgjengelig om vi åpner oss for den – kan vi virkelig oppleve fred.

For meg har det tatt over femti år å bli klar over dette.

Erik Dahl

Revisjon av trosbekjennelsen?

Det snakkes i dag om at Norges grunnlov kanskje bør revideres. Den har et tungt, gammeldags språk, og dagens virkelighet er annerledes enn i 1814.

Men hva med den norske kirkes trosbekjennelse? Den er i hovedsak fra 300-tallet. Tidene har forandret seg siden den gang. Dessuten har forskningen brakt mye ny kunnskap om det jødiske samfunnet på Jesu tid og kastet lys over det Jesus sa og gjorde.

I denne omgang vil jeg konsentrere meg om den andre artikkelen – den som handler om Guds Sønn. Den beskriver hvordan Jesus ble unnfanget og født, så at han døde, fór til dødsriket og så videre. Det sies ingenting om hva Jesus gjorde mens han var på jorden. Men vi vet jo at evangeliene stort sett handler om det Jesus utrettet i sitt fysiske liv. Er det da uten betydning for troen?

Man kan undres på årsaken til dette. Dagens diskusjoner i kjølvannet av ”Da Vinci-koden” og ”Hellig blod – hellig gral” har gjort folk interessert i hvem Jesus egentlig var og hva han sto for. Kanskje det nettopp derfor er viktig for kirken å komme med noen presiseringer?

Jeg antyder her hvordan en andre trosartikkel kunne lyde for å tilfredsstille et slikt behov. Man vil legge merke til at jeg har sløyfet de metafysiske formuleringene om unnfangelse, tur til dødsriket, himmelfart og opphold i himmelen. For meg handler kristendommen først og fremst om livet. Jeg tror også det er dette budskapet det er mest behov for i dagens verden. Dette er ikke en avvisning av de oldkirkelige bekjennelsene. Men de ble formulert i front mot bevegelser som enten ville redusere Jesus til bare et menneske eller hevet over det menneskelige, og de har derfor fokus på kristologien – læren om Kristus – og mysteriet at han er sann Gud og sant menneske. Vi trenger imidlertid å bekjenne troen på Jesus som nærværende i våre liv i en tid uten faste rammer. Vi trenger mange trosbekjennelser, uten å forkaste de gamle. Dette er mitt bidrag:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds sønn, vår Herre.

Han ble døpt med Den Hellige Ånd,

Viste Guds nærvær og omsorg for alle,

Helbredet mange på kropp og sinn og vekte opp døde,

Lærte oss å leve i altomfattende kjærlighet til Gud og mennesker,

Ofret livet for menneskenes skyld,

Ble levende igjen ved Guds kraft,

Kaller oss til etterfølgelse og aktiv innsats,

Har lovt å være med oss alle dager gjennom Den Hellige Ånd,

Skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Erik Dahl

Himmelfarten

Det jeg nå skal skrive, vil ganske sikkert provosere en del kirkefolk. Jeg liker det ikke helt selv heller. Men jeg får ikke fred i sinnet før jeg har festet det til skjermen.

For kort tid siden stod jeg på Oljeberget – i den kirken (nå en moské) som er bygd over det stedet man tror Jesus fór opp til himmelen. Det er en enkel, liten bygning, og den er ikke tilrettelagt for turister. Midt i bygningen er det avstøpning av en fot, og etter tradisjonen er dette det siste fotavtrykket til Jesus.

Merkelig nok har himmelfarten fått liten oppmerksomhet blant skribenter. Men vi vet jo at den har gitt opphav til en egen fridag i Norge – torsdagen som kommer 40 dager etter påskemorgen. Hos oss tas det som en kjærkommen ekstra fridag, og mange skulker nok jobben fredagen òg. Når sant skal sies, er det mange arbeidsgivere som gir sine ansatte fri denne fine fredagen, som oftest i mai.

Men hva skjedde egentlig himmelsfartsdagen, som på engelsk bærer navnet Ascension Day?

Det er ikke mye som står i den offisielle bibelen om dette. Den eneste evangelisten som har en noenlunde sammenhengende dekning er legen Lukas, og vi vet jo at han neppe var til stede, men bygger på annenhånds kilder. Vi leser om himmelfarten i Lukasevangeliet 24,50-52: ”Så førte han (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham og vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede.”

Lukas har også en beskrivelse av denne hendelsen i Apostelgjerningene 1,6-11. Her brukes det et mer billedlig språk, og det står om to menn i hvite klær, men ellers er de to skildringene relativt like.

Når det gjelder de andre evangelistene, har det siste kapitlet i Markus noe med om himmelfarten, men dette hører ikke med i de eldste håndskriftene og kan være tilføyd senere. Matteus og Johannes dekker ikke denne begivenheten i det hele tatt.

Vi må derfor i utgangspunktet holde oss til Lukas sin beretning, og jeg velger å følge teksten i evangeliet i første omgang. Vi ser for oss Jesus på Oljeberget, enten i Betfage (på toppen) der Himmelfartskirken nå står, eller lenger nede, på veien til Betania, noen hundre meter unna.

Men hva innebærer det egnelig at Jesus ”skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen”?

Den britiske biskopen Tom Wright sier det slik: ”Oldtidens jøder var fortrolige med språkbruken ’himmelfart’ uten å anta at deres gud, og de som bodde sammen med ham, holdt til fysisk mange tusen meter over jordoverflaten”. (N T Wright, ”The Resurrection of the Son of God” (2003), side 655.) – Det kan derfor være grunn til å tro at himmelfart var forbundet med å forlate denne fysiske verden.

Her vil jeg komme tilbake til en hendelse som skjedde drøyt 40 dager tidligere, da Jesus ble korsfestet og sto opp igjen. Det er rimelig godt dokumentert at Jesus levde etter påskemorgen, for han snakket med en rekke personer og viste seg for hele folkemengder. Det en skeptiker spør seg om, er om Jesus virkelig døde på korset, eller om han bare var skinndød. Den kjente amerikanske hjertelegen William Edwards har undersøkt hva som skjedde, sett med en medisiners øyne. I artikkelen ”On the Physical Death of Jesus Christ”, som ble utgitt i 1986 sammen med teologen Wesley Gabel og kunstneren Floyd Hosmer (kan leses på Internett), er det gjort meget grundig rede for hva som skjedde med Jesus time for time. Det konkluderes med at tilsynelatende er antakelsen om at Jesus overlevde korsfestelsen i strid med moderne medisinsk kunnskap. Men dette kan ikke slås fast med 100% sikkerhet.

Om vi antar at Jesus døde, og det tror jeg han gjorde i betydningen av han sluttet å puste og at hjertet stoppet, kommer likevel spørsmålet om han ble vekket til live igjen på samme måte som Lasarus og enkens sønn i Nain. En nær kjent av meg opplevde noe liknende nylig. Han er i 50-årene og har lenge hatt hjerteproblemer. En dag falt han om på jobben, og hjertet stoppet. Han pustet heller ikke. Heldigvis var det en person i nærheten som var spesialist på livredning og hjertemassasje, og han handlet meget raskt. Dessuten fikk man tak i en sykebil som akkurat passerte forbi. Etter et kvarter hadde de fått hjertet i gang igjen. Min venn ble brakt til sykehuset, selvsagt bevisstløs, men med et hjerte om ble holdt i gang, og to dager senere våknet han til live.

Er det mulig at Jesus livnet til på denne måten? Det er jo helt klart et under om det skjedde. Men det er en mulig forklaring. Vi skal huske at Josef fra Arimatea og Nikodemus hadde med seg 27 kg kostbar salve som de ”balsamerte ” liket til Jesus med. De kan jo ha gitt ham noe som virket som hjertemassasje samtidig.

Lukas, som jo selv var lege, beskriver den oppstandne Jesus som et fysisk menneske av kjøtt og blod. Han spiste som de andre, og Tomas tok ham i hendene og siden for å kontrollere at han hadde merker etter korsfestelsen. Men det står også at de ikke kjente ham igjen med én gang. Kan det være at han var skadet av tortur og korsfestelse og faktisk hadde endret litt personlighet? – Det får vi jo aldri vite, men det anses som en mulighet.

Om dette skulle stemme, setter det himmelfarten i et nytt lys. Man kan spekulere på om Jesus faktisk overlevde korsfestelsen og døde fysisk på Oljeberget 40 dager senere.

Her er det mitt tankekors ligger. Hvis det var slik, snur det jo opp ned på vår forståelse av den rollen Jesus er tildelt i historien, blant annet av Paulus.

Finnes det mulighet for å finne ut noe mer om dette? – Jeg går til et par av evangeliene som ikke står i vår bibel. I Mariaevangeliet (etter Maria Magdalena) kan vi faktisk lese om himmelfarten. Der refereres de siste ordene til Jesus: ”’Stå på og forkynn evangeliet om riket! Ikke innfør noen annen lov enn den jeg har vitnet om. Ikke føy lover til torah’en, så dere ikke blir bundet av dem.’ Da han hadde sagt dette, forlot ham dem. Disiplene var i sorg og felte mange tårer, og de sa: ’Hvordan kan vi nå dra ut til de vantro og forkynne evangeliet om Menneskesønnen? De sparte ikke livet hans, så hvorfor skulle de spare vårt?’ Da reiste Maria seg, omfavnet alle, og begynte å tale til brødrene: ’Ikke forbli i sorg og tvil …’” (Maria 8,23-9,14). I følge dette evangeliet klarte Maria å sette nytt mot i disiplene, og de dro tilbake til Jerusalem i stor glede (som det også står i Lukasevangeliet).

Man skulle tro at Maria Magdalena, som fulgte Jesus under hele korsfestelsen og traff ham mange ganger etterpå også, burde være vel skikket til å berette hva som skjedde.

Finnes det flere vitnesbyrd fra tilstedeværende? Faktisk har vi enda et evangelium, skrevet av apostelen Filip. Han var trolig også der. Han skriver: ”De som sier at Herren (Jesus) først døde og så sto opp, tar feil; han oppsto først, og så døde han” (Filipevangeliet vers 21).

Det kan altså virke som om Jesus ble fysisk levende etter korsfestelsen, enten ved at han overlevde direkte eller at han ble vekket til live etter 3-6 timer på korset. Men han kan ha vært så sterkt medtatt at folk knapt kjente ham igjen. Sannsynligvis hadde han alvorlige skader på indre organer, blant annet etter at en romersk soldat hadde gjennomboret ham med et spyd. Han levde videre i førti dager, etter denne tankerekken, og viste seg for disiplene en del ganger. Men han hadde meget store smerter, og til slutt måtte han oppgi livet.

Det skjedde etter denne beskrivelsen på Oljeberget, sannsynligvis i mai år 30, på den dagen vi kaller himmelfartsdagen.

Den teologiske siden av saken, at Jesus satte seg ved Guds høyre hånd, vil jeg ikke komme inn på her. Det som likevel er å merke seg, er at disiplene som hadde opplevd ”himmelfarten”, etter litt overtalelse fra Maria, ble glødende i iveren etter å forkynne evangeliet. Ti dager senere ble de fylt av den hellige ånd, slik Jesus hadde forutsagt.

Erik Dahl

Ørkenvandring i det hellige land

Det var varmt. Selv om datoen bare var 14 mars, var det over 30 grader. De andre i reiseselskapet vårt lå og slappet av i et lokalt svømmebasseng.

Vi befant oss på det som visstnok er det laveste stedet på jordoverflaten, mer enn 400 meter under havet. Hotellet vårt lå ved sørenden av Dødehavet. Temperatur og omgivelser fristet egentlig ikke til altfor strabasiøse utskeielser.

Men jeg hadde bestemt meg for å benytte tiden i Midt-Østen til å oppleve hvordan bildet hadde dannet seg av den ene, allmektige Gud. Denne ene guden er jo sentral i jødedom, kristendom og islam tillike. De gamle befant seg ute i ødemarken og ble fascinert av naturen og de mektige kreftene som råder der, og de må ha blitt overbevist om at Gud er En.

Så jeg kledde meg i safariutstyr, med sekk og en hvit hatt, og bega meg mot ørkenen. På et hotell i nærheten ble det sagt at man kunne gå frem og tilbake til en foss på en times tid.

Det var et flott terreng. Stien gikk gjennom en smal, dyp kløft som var gravd ut av en bekk. Nå var det knapt nok vann i bekken, men den var synlig noen steder. Der var det grønt, med tette busker, en rik blomsterflora og fugler av ulike slag som kretset over meg.

I begynnelsen var jeg på en tydelig oppmerket sti. Jeg kom forbi et skilt der det sto at dette var en nasjonalt reservat. Øverst på skiltet sto det bilde av en leopard, og teksten lød: ”There are leopards in this reserve. Do not walk alone!”

Jeg ble jo litt skremt – ukjent som jeg var med forholdene i dette landet. Men akkurat i dag hadde jeg ingen å gå sammen med. Kanskje leopardene holdt til i buskene. Jeg tok en stor bue rundt de tetteste krattene.

Etter hvert møtte jeg noen andre folk, så det kunne ikke være så farlig likevel. Men for å være sikker, fant jeg meg en stor klubbe. Hvis det kom en leopard, skulle jeg i hvert fall slå først!

Slik fortsatte jeg en halv time – ja, mer enn det. Jeg fant ingen foss. Riktignok har bildene jeg tok vist at det var et lite vannfall der, men som nordmann vil jeg knapt regne det som foss. Stien ble mer og mer utydelig, og terrenget ble brattere og brattere.

Så hørte jeg en merkelig lyd inne i noen busker. Sansene spente seg, og jeg listet meg frem med klubben i hånden. For å få litt oversikt, klatret jeg opp på en stor stein, som det for øvrig var mange av i nærheten. Egentlig trodde jeg nok ikke at det var en leopard, men kanskje et annet ubehagelig dyr.

Men det var også mulig at det rett og slett var mennesker. Så hørte jeg det tydelig. Stemmer. Da jeg tok mot til meg og listet meg nærmere, oppdaget jeg at det var to unge jødiske damer på tur. De hadde rasteplass ved en liten hule i nærheten. Da de så meg, spurte de om jeg visste hvor vi var – de hadde mistet veien og glemt å ta med seg kart.

Men jeg var ennå ikke fremme ved den store fossen som jeg trodde lå der inne. Etter å ha sagt ”ha det” til de to damene, klatret jeg videre opp den trange dalen som buktet seg innover og ble smalere og brattere. Noen steder var det bare var med nød og neppe at jeg klarte å forsere de kjempemessige steinene. Andre steder passerte jeg store huler som muligens var bebodd i steinalderen. De lignet i hvert fall veldig på bilder jeg har sett av steinalderboplasser.

Nå var jeg kommet så langt inn i ørkenen at alle broer mot sivilisasjonen syntes brutt. Hvis det hendte noe, ville jeg ikke kunne få tilkalt hjelp fra noen. Leoparder eller andre ville dyr ville ha et lett bytte hvis de fant meg.

Jeg satte meg på en stein der inne og spiste nistematen min, det vil si en frisk appelsin – avskåret fra sivilisasjonen og med bare dyr og planter som reisefølge. En antilope spratt opp fra noen busker i nærheten. Den løp oppover. Kanskje hadde den en leopard i hælene?

I denne situasjonen kom noen tanker fra ungdommen over meg. ”The LORD is my shepherd; I shall not want”, husker jeg en jente sa en gang i et vitnesbyrd på en leir i England for 40 år siden. Nå følte jeg at jeg også kunne stemme i med David: ”Herren er min hyrde, meg fattes intet… Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.”(Salme 23).

Jeg ba til Gud om at han måtte lede meg trygt ut av denne lukkede dalen. Samtidig følte jeg meg faktisk trygg på at nettopp det kom han til å gjøre. Jeg følte faktisk Guds nærvær sterkere enn man vanligvis gjør.

Naturen var vakker, men også litt skremmende. Plutselig smatt det et ti centimeter langt krypdyr opp på en stein rett foran meg. Kanskje var det en firfirsle eller noe sånt, men jeg tenkte at det muligens var en skorpion. Den sto helt stille, og det gjorde jeg også. Sakte trakk jeg meg tilbake og tok en omvei. Dalen var så trang at det knapt fantes alternative ruter, men jeg klarte å klatre ned til neste avsats.

Slik listet jeg meg nedover, og etter en halvtimes tid hørte jeg igjen stemmer. Det var noen hyggelige studenter som var på tur. Jeg fikk en prat, og vi tok bilder av hverandre. Fra dette punktet møtte jeg stadig flere mennesker, og angsten for å bli angrepet av leoparder forsvant. Jeg kunne kaste fra meg klubben!

Etter denne lille utflukten gikk det opp for meg at jeg hadde gått mye lenger inn i ørkenen enn man vanligvis gjør. Den fossen jeg trodde var der inne, eksisterte visst bare ved ekstreme regnskyll. Og dem var det ikke mange av her nede…

Men jeg følte en inderlig takknemlighet for at jeg var trygt tilbake i sivilisasjonen, og det ga jeg også uttrykk for til Vårherre.

Erik Dahl

Påsken for 1976 år siden

Det var vår i Israel, og alt var grønt. Fuglene sang. Folket var på vei mot Jerusalem for å feire påske. Blant dem som gikk oppover bakkene fra Jeriko mot hovedstaden var også en forvist folketaler og lege. Han gikk sammen med et lite følge. Navnet hans var Jesus.

Jesus hadde måttet rømme fra Galilea, der han vokste opp. De siste par årene hadde han bodd i Kapernaum, ved nordenden av den vakre Gennesaretsjøen. Derfra gikk han rundt og tok seg av fattige og syke, gjorde mange av dem friske, og ga folk nytt mot på livet. Til tider samlet han store folkemengder rundt seg. Dette hadde gjort makthaverne i landet redde. Ville han starte en revolusjon som kunne true deres maktposisjon? Herodes Antipas, som hersket over området, sto ham etter livet. Han ville rydde ham av veien, på samme måte som han hadde gjort med Johannes Døperen et år tidligere.

Nå var ikke Jesus trygg noen steder. Ryktet om ham hadde spredd seg. Mange jøder ville ha ham som leder i et folkeopprør. Men Jesus hadde andre tanker. Han så det som sin oppgave å la alle jordens folk få del i den direkte kontakten med Gud som han selv hadde. Det var denne kontakten som gjorde ham i stand til å helbrede syke, mette sultne, sette undertrykte fri og sette mot i sørgende og lidende.

Til å begynne med virket Jesus mest blant sitt eget folk – jødene. Men det siste året hadde han foretatt flere reiser til ”utlandet”, både nord og øst for de jødiske områdene. Han visste at hans budskap gjaldt alle mennesker og folkeslag.

Men Jesus møtte tilsynelatende mange skuffelser, og han innså at for at budskapet skulle få gjennomslag, måtte han sette livet til. Han var derfor klar i sin tale på veien mot Jerusalem: han gikk dit for å ofre livet. Slik gikk det jo også, som vi vet. Men Jesus var like klar på at han ville stå opp igjen den tredje dagen, og at han ville leve videre, men på en annen måte enn før.

Som kristne tror vi at det er nettopp det som skjedde. Hovedpoenget med påsken er ikke selve lidelsen, men at Jesus overvant døden og lever videre i våre hjerter. Det er dette som gjør kristendommen annerledes enn alle andre religioner. Vi tror at Guds nærvær i våre liv ved den hellige ånd er helt avgjørende i dagliglivet. Vi tror også at det fortsetter etter at kroppen vår er fysisk død. Kristendommen handler om livet.

Erik Dahl

Vintreet

Strindheim menighet har valgt et tre som logo. Det er ikke uten videre veldig originalt. Mange organisasjoner, ideologier og land har trær som sitt merke. Vi kan tenke på fanene til mange skolekorps, Nittedals fyrstikker og Libanons flagg. Men Strindheims tre er helt spesielt. Det er pent utformet, og det inneholder et kors som stamme. Fargene på bladene symboliserer de ulike aktivitetene i menigheten. Dessuten står treet for den veksten vi arbeider for og tror vil komme.

I kristen sammenheng har treet en helt spesiell symbolikk. Det går langt tilbake, blant annet til utfarten fra Egypt under ledelse av Moses. Dessuten betraktes selve korset som Jesus ble festet til, som et tre – korstreet. For meg har en av lignelsene som Jesus fortalte om trær, festet seg i bevisstheten.

”Jeg er vintreet – dere er grenene”, sa Jesus. Hva mente han med det? – La oss tenke litt over det før vi gir et endelig svar.

Har noen av dere sett et vintre? Egentlig heter det vel ikke ”vintre” på norsk. Vi snakker om vinranker. Det er busker på et par meter som knapt nok kan holde seg oppe av egen kraft når de er fulle av druer. Vingårder, slik vi ser dem i Sør-Europa og mange andre steder i verden, er ofte store hager med rekker på rekker av ranker, alle holdt oppe med stativer eller andre støtteordninger. Selvfølgelig vokser slike ranker vilt også noen steder, og da må de klare seg selv.

Jeg regner med at Jesus siktet til en vill vinranke – eller la oss altså kalle den et vintre. Selv sammenlignet han seg med et slikt tre. Han representerer helheten. Vi kalles grener på treet. Vi er helt prisgitt stammen og røttene – vi hører uløselig sammen med dem og kan ikke klare oss uten.

Liker du å være gren? På den ene siden er det jo trasig ikke å kunne operere helt alene, men man er tryggere som gren, for man har sikker tilførsel av kraft og beskyttelse fra stammen og resten av treet.

Ordet av Jesus som jeg nevnte, stopper ikke med denne sammenligningen med et tre. Slik lyder det i fortsettelsen: ”Den som blir i meg (vintreet) og jeg i ham, bærer mye frukt. Foruten meg kan dere intet gjøre.”

Ved å være i Jesus, står det her, er vi knyttet inn i et stort, guddommelig fellesskap. Noen kaller det å være kvalifisert for himmelen. Omvendt: ved at Jesus er i oss – fyller tankene våre og virker gjennom oss i det daglige liv – blir vi kvalifisert for en tjeneste her på jorden, i hverdagen.

Hvis vi skal ta ordene til Jesus på alvor, er dette den eneste måten vi kan bære frukt på. Og det er vel poenget med trær, i hvert fall for dem som lever av å dyrke trær: at de skal bære mye frukt.

Erik Dahl

Herrens bønn

”…med et Fadervår i pakt – skal du aldri gyse!”

Slik lyder det i en kjent salme. Vi lærte den på skolen. Nå brukes den mest i begravelser. Jeg tenker selvsagt på ”Alltid freidig”.

Det er godt å ha Fadervår å ty til når vi ikke får til å be. Slik er det med meg i hvert fall. Jeg prøver å be, men kommer ikke i gang, liksom. Men så har man altså Fadervår. Da vet vi hva vi skal be om, og vi føler at det vi nevner med en viss sannsynlighet vil bli oppfylt.

Men jeg har (minst) ett problem med den nåværende ordlyden i Fadervår. Det dreier seg om de såkalte lalala-formuleringene. ”LA ditt ord holdes hellig, ditt rike komme, din vilje skje.” Ved at vi bruker ordet LA, flytter vi på en måte ansvaret over på Gud. Vi oppfordrer ham til å løse problemene. Selv kan vi sitte og ta i mot den løsningen han ordner for oss.

Men for meg blir dette problematisk. Jeg tror ikke det er slik Gud har tenkt seg det, heller. Fadervår er en dialog mellom Gud og oss, slik jeg ser det. Det kommer helt klart frem i den femte bønnen, der det heter: ”Forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere.” Guds tilgivelse er altså avhengig av vår innsats – når vi tilgir våre skyldere, vil Gud også kunne tilgi oss. Et slikt syn er det for øvrig dekning for mange steder i nytestamentet.

Jeg tror også de første tre bønnene i Fadervår egentlig er dialogbønner. Vi skal gjøre noe aktivt – nemlig å åpne oss for Guds navn, hans rike og hans vilje. Poenget er ikke, etter mitt syn, at Gud skal øse dette over oss. Det trenger vi i så fall ikke be ham om, han vil gjøre det uansett. Men poenget er at vi åpner oss. Derfor er den gamle formuleringen ”komme ditt rike” mye bedre enn den nye.

Jeg mener dessuten at den gamle teksten er riktigere oversettelse av den greske grunnteksten, slik jeg har skrevet i et tidligere innlegg, men det vil jeg ikke gjenta her.

Men når jeg selv ber Fadervår i det stille, bruker jeg en mye mer moderne omskriving. Det er ikke en direkte ord-for-ord-oversettelse, men meningsinnholdet er omtrent det samme:

Far og mor i himmelen!

Deg være ære!

Måtte din drøm oppfylles

og din vilje fylle våre hjerter.

Gi oss det vi trenger for å mestre dagen!

Vi tilgir dem som sårer og krenker, så du kan tilgi oss.

Vi vil ikke havne i en blindgate.

Nei! Fri oss fra snarer og ondskap!

For du er sjefen. Du har makt og ære – nå og alltid.

Det er vi glad for.

(Amen).

Ja, det er altså min versjon. Jeg synes den fungerer – den er noe av det kjæreste jeg har inni meg. Til deg som leser dette: det hadde vært interessant å høre om teksten passer for deg også, eller om du ville valgt ordene annerledes.

Erik Dahl

Livsgnist

”Han har mistet gnisten.” – Det er ikke noen hyggelig karakteristikk å få. Man ser for seg en mann som en gang var vital og levende, men som nå har resignert. Kanskje kan han ha mistet en av sine kjære. Eller det kan være jobben, eller noe annet som har betydd mye for ham. Det kan være han har mistet troen på seg selv, og på selve livet.

For noen skyldes det sykdom, eller rett og slett høy alder. Men når vi tenker oss om, er det forbausende mange yngre mennesker denne karakteristikken passer på. Folk som burde ha alle forutsetninger for et lykkelig og godt liv, men som av en eller annen grunn har mistet gnisten.

Jeg sliter litt med å finne en definisjon på hva som egentlig menes med livsgnist. Det var faktisk ett av de ordene mor min brukte. Derfor føler jeg meg ganske fortrolig med det – det hører med til mitt aktive ordforråd, som det heter. For henne var ”gnist” beskrivelse av en veldig levende tilstand – på en måte at man levde ut det som bor i en, på godt og vondt, men mest på godt. Det kunne være å trampe i salaten hvis det var nødvendig. Det var ikke alltid å oppføre seg pent og dannet, og uten tvil var det en undertone av flørt i det. Jeg husker hun leste bøkene om Anjilique, en nokså vovet fransk jente som levde for noen hundre år siden, og av en eller annen grunn forbinder jeg ordet ”livsgnist” akkurat med henne. Selv om jeg ikke har lest disse bøkene selv, har jeg et bilde av henne: nokså skandaløs, men god på bunnen.

For meg som mann er det selvfølgelig ikke helt naturlig identifisere meg med en ung jente. Det er kanskje mer nærliggende å tenke på menn jeg har beundret, som speiderlederen min, bestefar, Nelson Mandela eller Erik Bye. De hadde alle det vi kaller livsgnist – og et glimt i øyet.

Noe sånt mener jeg med livsgnist. Man kunne fristes til å dele opp ordet – å analysere ”liv” og ”gnist”, men det fører feil av sted… Det er mer nærliggende å bruke fantasien. Humøret. Det handler om stemning, om glede kanskje, men i hvert fall sjarm. Litt triumferende, men ikke på andres bekostning. For meg er livsgnist et positivt ladet ord, et ord jeg forbinder med en tilstand jeg selv gjerne skulle være i.

Hvorfor har mange mistet livsgnisten i våre dager? Kanskje er vi blitt for logiske? Har vi det for godt? Tenker vi for mye på penger? Eller – kanskje vi er for bekymret over fremtiden? Det er mulig vi har fått for store kunnskaper om alt som kan gå galt…

For meg står faktisk 50-årene i et slags eventyrlys når det gjelder livsglede og optimisme. Det var sikkert mange problemer den gangen også. De som var eldre, var sikkert preget av krigen som akkurat var avsluttet. Men pågangsmotet var større, tror jeg. Jeg aner at folk i gjennomsnitt hadde større livsgnist.

Nå skal alt gå på data. Og dataene må være nøyaktige og riktige, ellers går det oss ille. Dessuten er det så mye annet som kan skje. Vi kan bli rammet av fugleinfluensa. Det kan bli global oppvarming – nordpolen kan smelte. Kanskje er det terrorister i bussen der vi sitter. Det kan gå ad undas med norsk jordbruk. Og så videre, og så videre.

Hvorfor mister unge mennesker livsgnisten? Det er jo selvmotsigende: de som er unge, burde jo ha alt som skal til for å være glade. Men det er press om å ta seg ut. Ha riktige klær. Føre seg riktig, se kul ut. Oppleve masse – og helst litt mer fantastisk enn de andre. Være interessant, sexy, sporty, passe tynn, ha grepet. Alt dette er ganske krevende. Faktisk er det med på å tappe nettopp den livsgnisten som egentlig er der fra naturens side.

* * *

For meg faller det naturlig å nærme seg spørsmålet om livsgnist fra en kristen synsvinkel. Jeg er klar over at dette ikke er den eneste måten å se det på. Men i beretningen om Jesus fra Nasaret finner vi en rekke utsagn og holdninger som går rett inn i kjernen av ”gnistspørsmålet”. Det er som om det riktig gnistrer av det.

Når jeg tenker på Jesus, blir jeg ikke deprimert. Tvert i mot, Jesus er for meg et ord fullt av liv. Mange oppfatter den såkalte ”lille bibel” som noe av det mest sentrale i læren til Jesus. ”…hver den som tror på ham, skal ha evig liv”, heter det. Her dreier det seg ikke først og fremst om noe som skjer etter døden. Evigheten er som kjent fra tidenes morgen til tidenes kveld. Den omfatter også dagen i dag.

Har du tenkt over det? Denne dagen er en del av evigheten! Når Jesus snakker om det evige livet, snakker han også om dagen i dag. Den som tror på ham, skal leve i dag, sier han altså.

For meg er det livet det her tales om, helt identisk med den livsgnisten jeg begynte med. Gleden, vissheten, tilliten, spensten, hjertebanken, forventningen, forelskelsen som jeg føler, har absolutt en forbindelse til min tro – på Jesus, på Gud, på livet som sådan. De er ulike sider av samme sak.

Det er et vers i nytestamentet jeg er spesielt glad i. Det står i det femtende kapitlet av Johannes-evangeliet. Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt.” Underforstått: når vi bærer frukt, er vi levende. Livsgnisten er til stede i oss. Jeg tror ikke det er noen tilsnikelse å si at Jesus har tenkt nettopp slik: at han selv representerer gnisten som fyller oss og holder oss i gang.

Men likevel er det et lite tankekors her. På en måte forstår jeg at Jesus er i oss – at han fyller oss med sin ånd. Men hva betyr det at vi er i Jesus? Kan vi føre videre tanken om gnist den veien også?

Her vil jeg våge meg ut på litt tynn is. Ingen av oss kjenner Guds tanker, og jeg har ingen rett til å si noe om dem. Men la oss likevel gjøre et lite tankeeksperiment. Da jeg som nybakt far opplevde å være sammen med min datter, fikk jeg enorm oppmuntring og livskraft gjennom henne. Det var som om hun ga selve livet mening for meg. Slik er det sannsynligvis med de aller fleste foreldre.

Kanskje det er slik for Gud også? Kanskje han blir oppmuntret av oss når vi lever ut det livet han har skapt oss for? Mon om vi kan gi noe tilbake til Gud av det han har gitt oss?

Ja, jeg tror faktisk det! Jeg tror Gud smiler og ler når vi lever ut livsgnisten – til glede for andre og oss selv. Jeg tror gleden er stor i himmelen når vil bruker alle våre talenter for å gjøre verden litt bedre å bo i.

Livsgnisten har vi fått av Gud – det kan vel de fleste være enig i. Vi er skapt fra naturens side med gleden, optimismen, selve livet. Kanskje vi også skal gi det tilbake? Da vil vi, etter det bibelordet jeg nevnte, bære frukt i hverdagen.

Erik Dahl

Tør du…?

”Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer…” Vi husker den – i hvert fall de av oss som levde da man pugget salmevers og andre sanger. Men har du tenkt over hvorfor motet sitter i brystet? Kunne det ikke like godt vært i armer eller hode?

Faktisk er ordet mot knyttet til hjertet. På engelsk heter det ”courage”, og på fransk det samme, men med en litt annen uttale. Hjerte heter ”coeur” på fransk. Og hjertet sitter jo nettopp i brystet. La oss holde fast ved det: mot har noe med hjertelag å gjøre.

Nå er det forresten ikke helt på moten å snakke om mot og modige mennesker. Industrigründeren Otto Lyng, som nå er 80 og forresten nylig giftet seg, snakket om det på et næringslivsseminar forleden. Han ble spurt hva som skal til for å lykkes i næringslivet, slik han har gjort. Han svarte med ett ord. MOT. Det er det som skal til. Man må tro på det man holder på med, og man må tørre å ta sjansen på å lykkes.

Kanskje vi skulle gå i oss selv, noen og enhver, og ransake oss på dette området. Er vi blitt så redd for hva andre skal si at vi ikke tør å være oss selv fullt ut? Toner vi flagg når det gjelder kristentroen vår? Tør vi innrette livet vårt etter det vi mener egentlig er viktigst?

Jeg tror det er viktig å tenke på og snakke om mot. Men kanskje det ikke er så lurt å begynne med de store spørsmålene. Like viktig er det å være modig i hverdagen, overfor dem vi er sammen med og faktisk også overfor oss selv. Det krever mot å gå inn i sitt eget sinn og finne ut hva som rører seg der.

Amerikaneren Linus Mundy har skrevet en liten bok som på norsk har fått tittelen ”Vis mot i hverdagen”. Du får kjøpt den i bokhandlene. Linus sier det mye finere enn meg. For å ta et lite sitat fra boka hans: ”Det hender at man kommer til kort – ikke fordi man har prøvet og feilet, men fordi frykten for å feile har hindret oss i å prøve. Mot betyr å våge å gjøre feil, for så å lære av feilene.” Et annet sted sier han: ”Drømmer forblir drømmer inntil du gjør noe for å oppfylle dem. Følg ditt kall, så vil du få mot på kjøpet.”

Så langt Linus Mundy. Jeg anbefaler deg å lese mer i boka hans. Men det er en annen bok som også taler om mot, og den er kanskje mer kjent for noen av dere. Den står i Det nye testamentet. Jeg tenker på Paulus’ andre brev til Timoteus.

Helt siden guttedagene er det et vers i dette brevet som har bitt seg fast i bevisstheten min. Jeg husker faktisk jeg holdt et vitnesbyrd over det en gang i ungdommen. Det står i 2. Timoteus 1,7. Her er teksten, slik den lyder i den nyeste oversettelsen: ”For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, men en ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet”. – Er ikke det fantastisk? Vi trenger ikke gå rundt å være motløse, men leve av den kraften Gud gir oss til enhver tid!

Resten av det andre Timoteusbrevet inneholder også mange andre ord og formaninger om mot. Her er noen eksempler:

Ø Stå fast i den tro og kjærlighet som vi har i Kristus Jesus (1,13)

Ø En idrettsmann må følge reglene, om han skal vinne seierskransen (2,5)

Ø Anstreng deg for å stå din prøve fremfor Gud, så du kan være en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men legger frem sannhetens ord uten å bøye av (2,15)

Ø Jag etter rettferd, troskap og kjærlighet, og etter fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte (2,22)

Ø Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, vil bli forfulgt (3,12).

Det vil kreve mot å stå imot slik forfølgelse. Det vil kreve mot å tone flagg på skole og arbeidsplass – hjemme og blant kamerater. Men heldigvis er ikke slaget tapt om vi svikter i blant. I 2 Tim 2,13 står det befriende løftet: ”Er vi troløse, så er Gud trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.”

Det er godt å ha slike løfter i ryggen. Men likevel: Tør du ta en liten treningsøkt i hverdags-mot i dag?

Erik Dahl

Fredsdrømmen

En tidligere artikkel på denne portalen har tittelen ”Guds drøm”. Temaet er så sentralt, slik jeg ser det, at jeg vil skrive om det igjen – nå fra en litt annen vinkel.

Martin Luther King holdt 28 august 1963 den berømte talen der han kunngjorde: ”I have a dream”. – “I have a dream that one day on the red hills of Georgia, the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit together at the table of brotherhood … I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character. I have a dream today!”

Mange deler nok Kings drømmer. 40 år senere skrev en annen svart nobelprisvinner noe lignende, tydelig inspirert av ham. Erkebiskop Desmond Tutu fra Sør-Afrika skrev en bok med tittelen ”God has a dream”. Det er en fin liten bok, og den ligger på nattbordet mitt. Hver kveld eller natt – eller noen ganger om morgenen – leser jeg et lite stykke i Tutus bok. Den er enke, men fascinerende.

Hva er Guds drøm? – Det tar litt tid før man får tak i hva Tutu egentlig mener med Guds drøm. Den første gangen jeg leste boka, syntes jeg den var fin, men jeg kunne ikke gjenfortelle hva forfatteren egentlig mente med ”Guds drøm”. Det måtte finlesning til i et kapittel som hadde samme overskrift som boka selv. Desmond Tutu tar oss med til Nguni-folket i fjellene i det sørlige Afrika. Dette folket har et begrep ubuntu som ikke uten videre lar seg oversette til norsk. Det nærmeste man kommer er kanskje gjensidig avhengighet (”interdependence” på engelsk). Men ubuntu betyr mye mer enn det. Det handler om at hele menneskeheten er bundet sammen med din og min skjebne. En person med ubuntu er gjestfri, varm og sjenerøs – og villig til å dele. Slike mennesker er åpne mot andre, villige til å være sårbare, de føler seg ikke truet av at andre kanskje er dyktigere enn dem selv, for de har en indre visshet om at de tilhører et større hele. En person er en person fordi han eller hun anerkjenner andre som personer.

Hva mener Tutu med å hevde at Gud selv sier: ”I have a dream?” Hvorfor skulle Gud behøve å drømme?

Jo, Gud drømmer, men ikke bare for sin egen fornøyelses skyld. Gud drømmer om en verden uten fattigdom og krig, fornedrelse og grådighet, konkurranse, fremmedgjøring og disharmoni. Han ser for seg mer latter, glede, fred, rettferdighet og godhet. I Guds drøm er verden preget av varme, deling og kjærlighet. Sverd vil bli omstøpt til ploger. Alle Guds barn vil vite at de er én familie.

I Guds familie er det ingen outsidere. Alle hører med – svarte og hvite, rike og fattige, homofile og heterofile, jøder og arabere, palestinere og israelere, katolikker og protestanter, serbere og albanere, muslimer og kristne, buddhister og hinduer.

* * *

Jeg synes det er interessant å sammenligne Tutus oppfatning av Guds drøm med andre bilder vi kjenner fra Bibelen og andre steder. Jesus snakket mye om Guds rike. ”Guds rike er midt i blant dere”, sa han blant annet. Meningene er delte blant teologer hva han mente med det – om han snakket om en sinnstilstand som var inne i mennesker som åpner seg for det kristne budskapet, eller om han mente at han selv var Guds rike og at han befant seg blant dem. Kanskje er disse to tolkningene ikke så forskjellige likevel. Hvis Jesus ved sin ånd er til stede i og blant mennesker, da er de etter dette i Guds rike.

Jeg tror like godt Jesus kunne brukt bildet ”Guds drøm”. Det er tydelig at Jesus med Guds rike mener en tilstand som delvis kan komme til syne allerede nå, men som i det vesentligste ligger et stykke frem i tiden. Det er noe å strekke seg etter, noe å vente på. Det er noe man kan ta i mot. ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, han med meg og jeg med ham.” (Åp 3,21).

Samtidig gjør både Jesus og Tutu det klart at Guds rike eller Guds drøm ikke blir oppfylt helt av seg selv. Gud inviterer oss til å delta i realiseringen av drømmen. Selve drømmen er Guds, men virkeliggjørelsen av den vil han overlate til oss.

Jeg oppfatter ikke dette som noen tung byrde. Tvert i mot, det er en stor ære å få være med på å realisere Guds drøm. For selv om Gud ønsker å delegere en del praktisk arbeid til oss, er han alltid til stede som vår hjelper og rådgiver. ”Se, jeg er med dere alle dager …” (Matt 28, siste vers).

Jeg sa det ikke står noe om Guds drøm i Bibelen, i hvert fall har ikke jeg funnet det. Men det står i hvert fall om Guds tanker. Det er gode tanker. Et vers jeg er veldig glad i, er Jeremia 29,11 (jeg pleier å lese det som Second 9-11 på amerikansk). ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.”

Erik Dahl

Kirken – en robåt?

Vi har akkurat avsluttet Olavsfestdagene og er midt oppe i Offshore-VM. Man går fra en relativt rolig festuke med mange kulturelle innslag til en litt mer fartspreget og kanskje bråkete fest. Olavsfestdagene er jo ikke bare kirkelige, men det er en del gudstjenester og andre kristelige innslag. Man kan for eksempel gå inn i domen for å samle tankene i en travel hverdag. Sånn sett virker kirken som noe stille og rolig sammenlignet med fartsvidundrene på fjorden.

Men det er ikke det jeg tenker på med å kalle kirken en robåt. I robåten ser man som kjent bakover når man ror. Man beveger seg med ryggen mot fremtiden. Er det ikke nettopp det kirken gjør? De fester blikket på Moses, Jesus, Olav, … og studerer i detalj hva disse menneskene sa og gjorde. Det blir rettesnor for nåtiden – og kanskje fremtiden.

Nettopp sammenkoplingen mellom kirke og kultur – som vi så klart opplever under Olavsfestdagene – er med på å styrke dette bakoverblikket. Det er jo fint å studere kirkehistorie, men mister man ikke da kjernen i det kristne budskapet?

Kristentroen er i dag under angrep fra mange hold. Samtidig sier stadig flere psykologer og sosiologer at de er på leting etter det guddommelige. En av dem er den kjente amerikanske psykologen Martin Seligman, grunnleggeren av en retning som går under navnet ”positiv psykologi”. Dette er ikke noen lettvint lykkefilosofi, men en fundamental retning som analyserer positive følelser og vår tilfredsstillelse ved å utføre noe som vi ønsker dypt i sjelen. Seligman er i utgangspunktet ateist, men han stiller nå spørsmålet om det finnes en gud som alt utvikler seg mot. Han godtar ikke at Gud skapte en perfekt verden i begynnelsen, men han tror på en kraft eller gud som er alle steder, allvitende og rettferdig. Selv om vi opplever tilbakeslag, med terror og miljøtrusler, beveger verden seg fremover mot et bedre sted å være.

Egentlig stemmer jo dette med kristentroen. Det står jo i den hellige skrift at paradiset ligger foran oss. Hva dette paradiset skal være, vet vi jo ikke, men det må da være et sted hvor man er glad og har det artig?!

Jeg tror kirken nå må innse at vi er i en ny tid, og at man må begynne å se med optimisme på fremtiden. Glem de historiske personene for en stund! Jeg mener riktignok ikke at man skal glemme Jesus, men den historiske personen Jesus kan vi godt glemme. Det bildet av den levende Kristus som tegnes av apostlene er nemlig mer fremtidsrettet. Interessant nok er det en kopling mellom dette kristusbildet og den hellige ånd.

Jeg tror vi skal være åpne for at det finnes mange veier til den fremtidige gud. Det er for øvrig verd å merke seg at også koranen taler om den hellige ånd. De fleste stedene koples den hellige ånd han til Jesus! Her må det være mulig for kristne og muslimer å oppnå en form for enighet, slik jeg ser det.

Jeg vil derfor rette en oppfordring til de kirkeansvarlige at de tar inn årene i robåten, setter på en påhengsmotor og begynner å se fremover. Legg til side alle fintolkninger av bibelvers og alle indre stridigheter. Møt verden som den er. Vi går en spennende tid i møte. Samfunnet har utfordringer i massevis, men det jo slikt som krydrer livet.

Erik Dahl

Gråsone

Lidelse og smerte er et enormt problem for uttallige mennesker. Vi har jo hørt om folk som lider – enten på grunn av sykdom eller skade, kanskje underernæring – eller tortur og annen maktbruk. I følge magasinet TIME plages 1/6 av befolkningen i vestlige land av smerte i en eller annen form. I fattige land er andelen sikkert høyere.

Selv har jeg vært av de heldige som har sluppet lett på dette området. Da jeg nylig fikk en liten smak av hva smerte vil si, aner jeg hva det må bety for alle dere som har smerten som daglig følgesvenn.

Min sak var ubetydelig i sammenhengen – på grunn av en infeksjon fikk jeg verk i noen ledd, nok til å ødelegge nattesøvnen. Det gjorde vondt i alle stillinger i senga, og det ble helt umulig å sove. Jeg telte sekunder fra klokka 12 over 3 til 13 over 3… Midt på natta fylte jeg badekaret for å se om varmt vann kunne lindre smerten litt. Slik slet jeg meg gjennom tre netter. (Om dagen gikk det litt bedre. Mitt problem var ikke mer alvorlig enn at jeg var nokså funksjonsdyktig innendørs om dagen.)

Det var såpass vondt at jeg ble nødt til å ta smertestillende tabletter – noe man får reseptfritt på apoteket. Det hjalp faktisk, og smerten ble håndterbar.

Samtidig skjedde det noe annet som bekymrer meg litt. Jeg pleier vanligvis å bearbeide tanker og følelser om morgenen for å forberede en ny dag. Det kan være sinte stemmer fra nattens drømmer. Ofte er det elementer av frykt og angst, kanskje avhengighet. Andre ganger er det harmoni og aksept, særlig hvis søvnen har fått overtaket gjennom hele natten. – Men i dag, etter svak medisinering, kjente jeg ikke igjen følelsene. De var liksom ikke der! En svak angst, kanskje, men ikke noe sinne, heller ikke forakt. Sorg – nei, absolutt ikke! Glede? Nei. Forventning? Nei, heller tvert i mot. Det var en likegyldighet, på det jevne – tingene var der og måtte gå sin gang, men det spilte liksom ingen rolle hva jeg sa eller gjorde. Jeg følte at jeg var komme inn i en gråsone.

Dette skremmer meg! Er det slik dere har det, over en million nordmenn og kvinner som daglig bruker smertestillende medisin av en eller annen sort? Det er jo flott at man blir kvitt smerten. Men er det slik at man samtidig blir kvitt viktige deler av følelseslivet – det selvstendige, fremadstormende og forfriskende synet på livet?

For å kunne tone flagg i ulike situasjoner, må man ha kontakt med sitt eget følelsesliv. Redselen (eller frykten, den lette angsten) er viktig, hvis vi bare kan kontrollere den slik at den ikke tar makten fra oss. Ut fra redselen vokser engasjement; den er selve drivkraften i kunstnerisk utfoldelse. En idrettsmann vil ikke kunne prestere hvis han aldri er redd for å mislykkes.

Jeg tror også redselen er en drivkraft i religiøsitet. Sigmund Freud skal visstnok ha kommet til at selve dødsangsten er så grunnleggende i oss at den ikke kan fjernes. Om han har rett i det, vet jeg ikke. Men jeg tror angsten er en naturlig reaksjon på at verden rundt oss utsetter oss for farer hele tiden. Vi må være på vakt, akkurat som dyr i villmarka må være parat hele tiden for nye farer. Nettopp gjennom redselen kan vi oppleve at vi vokser sammen med naturen når vi er alene på et øde sted.

Forestillinger om Gud kan ha vokst ut av en slike angstfornemmelser. (Dette forhindrer meg ikke i å tro at Gud virkelig eksisterer!)

Spørsmålet som reiser seg, er om medisinbruken i våre dager ødelegger vårt forhold til Gud. Her skal jeg være forsiktig med å trekke konklusjoner. Men jeg vil antyde at man kanskje burde se på andre måter å behandle smerte på enn ved ensidig medisinering.

Noen alternative metoder: kulde/varmebehandling, fysisk trening i ulike varianter, akupunktur, annen alternativ medisin, psykoterapi, alminnelig menneskelig omsorg. Listen kunne gjøres mye lengre. – I følge TIME er de mest kjente smertebehandlingsinstitusjonene i USA opptatt av å tilby et spekter av behandlingsformer overfor en pasient. Medisinering er selvsagt én av dem, men den bør ikke brukes ensidig. Ved å spille på mange alternative metoder samtidig, avveid i forhold til den enkelte i hans/hennes situasjon der og da, vil man kunne oppnå et godt resultat i mange tilfelle.

Jesus var opptatt av slike spørsmål. Han la tydeligvis stor vekt på menneskers eget følelsesliv. Det er viktig at man har rett fokus i livet. Jeg tror ikke Jesus kom med enkle løsninger, og i dag ville han sikkert ha anbefalt en del mennesker å benytte medisiner i begrenset grad. Men samtidig tror jeg mange hadde fått en oppfordring om å ta ut de ressursene som Skaperen har plassert i vårt indre: følelser av glede, aksept, forventning – og tro og omtanke for medmennesker. Slike følelser og holdninger kan i mange tifelle være god medisin i seg selv!

Erik Dahl

Guds drøm

For litt over 41 år siden, i 1963, satt jeg i universitetets aula i Oslo og hørte nobelforedraget til en liten svart prest. Det var Martin Luther King, Jr. Jeg husker det som om det var i går. Selv var jeg femten år og hadde vel fått en liten spore av politisk bevissthet. Det var dessuten litt spennende at en prest kunne få nobelprisen. Jeg husker spesielt stemmen hans da han snakket om ordene som var ‘so beautifully summed up by Saint John, ”… let us love one another; for love is of God, and he who loves is born of God and knows God…”’. Selv hadde jeg lest en bok av King med tittelen “Why we can’t wait”. Nå er han kanskje mer kjent for talen som ble holdt i Washington 28 august 1963, ”I have a dream”.

Som sagt er det gått 40 år siden den gang. I fjor (2004) kom det ut en bok av nok en fredsprisvinner og menneskerettighetsforkjemper, den sør-afrikanske erkebiskopen Desmund Tutu. I et åpenbart ordspill på Kings berømte ord hadde han kalt boken sin ”God has a dream”.

Dette er jo en ambisiøs tittel. Klarer virkelig Desmond Tutu å leve opp til forventningene den skaper? Blir dette en bok av samme kaliber og med samme historiske betydning som talen til Martin Luther King? – Det er det selvsagt for tidlig å svare på. Men jeg har nettopp lest den, og jeg er allerede blitt glad i den. Dessuten er budskapet i den kanskje like oppsiktsvekkende og revolusjonerende som talen til prestekollegaen i Washington i 1963. Jeg så det ikke med én gang. Men etter å ha lest boken grundig, flere ganger, og latt innholdet synke inn i meg, må jeg si at dette åpner perspektiver som i hvert fall ikke jeg har sett før!

Hva er det som er så revolusjonerende med boken til Desmond Tutu? Han snakker om at vi alle tilhører samme familie – alle mennesker. Men det har vi da hørt før…? Joda, opp og ned og i mente. Men det er litt spesielt når en kristen erkebsikop adresserer alle mennesker, alle religioner, og sier at Gud vil bruke dem som de er. Vi er jo vant til, i hvert fall i den norske kirke, å høre de traurige ordene ”… se i nåde til meg arme, syndige menneske…”. Nå sier Tutu at vi er uendelig verdifulle, og at Gud elsker oss som vi er.

Fagteologer vil sikkert plukke argumentene mine fra hverandre og bortforklare poenget. Men jeg lar meg ikke overbevise av dem. Budskapet om at Gud elsker alle folk som de er, muslimer og jøder, kristne og ateister, homser og hinduer, rike og fattige, buddhister og al-Qaida-medlemmer, terrorister og amerikanske presidenter, - ja, det er et revolusjonerende og revolusjonært budskap i dag. Det er ikke god tone å snakke sånn i en kultur som tuter oss full med behovet for å drepe terrorister. Vi kan da ikke drepe dem som Gud elsker?

* * *

Desmond Tutu er prest, men han bærer også preg av sin bantu-bakgrunn (nguni). Han utfordrer de kjente ordene av Descartes: ”Jeg tenker, altså er jeg”. Jeg vet ikke om du har grublet over disse ordene noen gang. Descartes følte at han fant sin identitet når han tenkte. ’Dette kan i hvert fall ingen ta fra meg’, sa han kanskje til seg selv. Men egentlig er det en snever og nokså selvopptatt form for identitet. Tutu peker i stedet på den oppfatningen som gjelder hos hans folk. Der sier man: ”Jeg er fordi andre er”. På nguni kalles dette ubunti – eller gjensidig avhengighet. Identitet og mening med livet er nøye knyttet sammen med ubunti, og mitt liv er knyttet sammen med de andes liv, enten jeg vil eller ikke.

Nå er ikke slike tanker helt fremmede for oss heller. Men de er på vikende front. I den (post)moderne amerikanskinspirerte kulturen er det hele tiden om å gjøre å prestere enkeltvis. Det skal handle om å ha suksess – å være vellykket – gjerne på andres bekostning. Tanken på at noen andre taper om jeg vinner, blir ofte feid under teppet og ansett som mindreverdig.

I Guds drøm er det stygge erstattet med skjønnhet, fattigdom med trivsel, fiendskap med fellesskap, konkurranse med medmenneskelighet, fremmedgjøring med balanse og harmoni. I Guds familie er det ingen outsidere; det er ingen religioner som står mot hverandre og strides om oppmerksomhet.

Gud elsker hver og en av oss. Han elsker også våre fiender. Det som gir Tutus ord kraft og betydning, er at han har vært en av arktektene i en oppsiktsvekkende fredelig revolusjon i sitt eget land, Sør-Afrika. Det som lett kunne endt i et voldsomt blodbad, gikk utrolig fredelig for seg, da den svarte majoriteten overtok styret i landet fra sine hvite ’slavedrivere’ i begynnelsen av 90-årene.

Men det er på et annet punkt jeg ser Tutus budskap som virkelig revolusjonært i forhold til den offisielle kristne kirke. Vi er vant til å høre at bare vi kommer til Jesus, så vil alle problemer løse seg. Da vil vi ikke bare få fred i sinnet, men vi vil på en måte bli båret gjennom livet av en usynlig kraft. Tutu snakker ikke slik. Han refererer riktignok stadig til Jesus, og han underslår ikke at Jesus ble brukt av Gud på en helt spesiell måte. Men hovedvekten legger Tutu på budskapet om at Gud også ønsker å bruke oss – på samme måte som han brukte Jesus for 2000 år siden! ”God only has us!” sier han. Det er vi som får marsjordren – det er vi som skal realisere Guds drøm i dag!

For meg er dette både skremmende og befriende. Det er litt skummelt å få slike perspektiver over livet. Men samtidig frir det meg fra en lære som jeg ikke har fått til å stemme, selv om jeg har brukt mye tid gjennom utallige år på å finne ut av det. Jeg tror kirken vår forkynner litt feil på dette punktet – hvert fall legges vekten skjevt i forhold til de utfordringene vi står overfor.

Det er vi som skal realisere Guds drøm. For å bli i stand til å gjøre det, må vi øve oss i ydmykhet, gavmildhet, mot, kjærlighet – eller ’å se med Guds øyne’. Selvsagt er vi avhengige av Guds egen hjelp. Men den har vi blitt lovt. Bare vi begynner selv. Det er vi som må ta initiativet.

En måte å starte på, er å møte Gud i stillheten. Det kan være bønn eller meditasjon – kanskje en vandring i naturen. Vi kan lære av Jesus. Om han fór ned til dødsriket og sto fyskisk opp på den tredje dagen, tar ikke Tutu stilling til. Han går faktisk så langt som å si at oppstandelsen var en åndelig hendelse, og at poenget er at Jesu ånd er her til stede slik at vi kan lære hvordan sann menneskelighet egentlig fungerer.

Et siste poeng for Tutu er behovet for tålmodighet. Gud har en drøm, men han har også en plan for hvordan den skal realiseres. Kanskje må vi vente – kanskje må sinnet vårt adles for å gjøre oss skikket til oppgaven. Tutu minner om at de 27 årene Nelson Mandela satt på Robben Island gjorde ham mentalt forberedt og ydmyk nok til å kunne gjennomføre en fredelig forsoning med de tidligere hvite makthaverne.

I denne verden som Gud har skapt, kaller han oss til å utbre fred og helhet – godhet, humør, visdom, glede og forsoning. Ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet. Ingen konflikt er for vanskelig, ingen tyrann for brutal, ingen hungersnød er så alvorlig at det ikke går an å stoppe den, ingen sår er så dype at de ikke kan leges, ingen drøm om en bedre fremtid er så naiv at den ikke kan bli oppfylt.

Erik Dahl

Maria Magdalena

Maria Magdalena. Vi husker navnet fra bibelhistorien. Det var hun som så Jesus spill levende på påskemorgen – den første som var vitne til den oppstandne Kristus. På en måte kan man si at hun var den første kristne.

Maria blir også omtalt noen andre ganger i evangeliene. Hun sto under korset sammen med Maria (moren til Jesus) og Johannes. Dessuten beskriver både Markus og Lukas henne som en uren kvinne. Jesus drev sju onde ånder ut av henne, står det. Noen hevder videre at hun var søsteren til Marta og Lasarus, og at det var hun som satt og hørte på Jesus mens Marta gjorde alt husarbeidet.

Men i de siste tiårene har Maria Magdalena kommet i søkelyset på en helt ny måte. Mange mennesker har lest ”Da Vinci-koden”av Dan Brown. Det er selvfølgelig bare en roman. Men både der og i andre mer seriøse skrifter fremstilles Maria Magdalena som – kona til Jesus. Selv har jeg lest både ”Hellig blod – hellig gral” og ”The Messianic Legacy” av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln. Nå er det selvsagt mye i de bøkene som ikke kan bevises, og sikkert mange påstander som ikke vil vise seg å holde vann. Men jeg har funnet ut at forbausende mye i dem er godt vitenskapelig fundert. I begge de nevnte bøkene omtales Maria Magdalena som hustruen til Jesus.

Ved å lese disse bøkene er det mange som har fått rokket ved kristentroen sin. Jeg må innrømme at jeg er én av dem. Mye av det vi har tatt for gitt i Bibelens skrifter, kommer i et nytt lys når man tar inn over seg funn fra moderne forskning og kildegranskning. Dødehavsrullene, funnene fra Nag Hammadi i Øvre Egypt i 1945, gjenoppdagelse av en rekke andre autentiske skrifter, samt tolkningen av dem som blir mer og mer nøyaktig – alt dette har vært med på å endre bildet. Nå kan man spørre: går det an å tro på alle disse nye opplysningene? Men på den annen side: hvorfor skal man feste mer lit til evangeliene og de andre skriftene i Bibelen, som vitterlig ble skrevet på samme tid, og i enkelte tilfelle senere enn de skriftene som nå er oppdaget (eller gjenoppdaget)? Det blir i alle fall en trossak, og jeg finner det rimelig å bruke samvittighet og intuisjon i tillegg til logikk når jeg velger hva jeg skal tro på.

Mye tyder på at Jesus var gift med Maria Magdalena. Muligens var det han selv som var brudgommen under brylluppet i Kana. Hvorfor skulle ellers mor hans være så opptatt av at de ikke hadde nok vin til gjestene? Men ikke nok med det – det hevdes i gamle skrifter også at Jesus og Maria Magdalena hadde barn sammen. Datteren ble sannsynligvis født etter at Jesus ble korsfestet, ca 30 e Kr. Hun het Sarah. I følge legender rømte Maria først til Egypt etter at Jesus var borte, for hun kom i konflikt med blant andre Peter i Jerusalem. Tolv år senere, i 42, dro hun og Sarah med båt til Marseilles i Sør-Frankrike, og Maria tilbragte visstnok sine siste tredve år som huleboer i de omfattende grottene i Sainte Baume-området. I følge ”Hellig blod – hellig gral” førte datteren slekten videre og ble stammor til de franske Merovingerne, men det er en annen sak.

Alt dette kan være interesant, selv om det egentlig ikke er så viktig for meg. Men det har påvirket meg på to måter. For det første har jeg kommet til å stille spørsmålstegn ved ’myten’ om at Jesus selv er Gud. Det virker mye mer rimelig at han var et menneske som oss. For så vidt er det plausibelt, synes jeg, at han egentlig var av kongeslekt og som sådan arving til Israels trone. Om man leser evangeliene i et slikt lys, er det på en måte en rekke ting som faller på plass. Hvorfor skulle Matteus og Lukas ellers liste opp hele slektstavlen til Jesus fra David? Men i tillegg til tronarving var han også av presteslekt – og om han hadde blitt Israels hersker, hadde han også vært yppersteprest. Maria var trolig en egyptisk prestedatter av høy byrd (fra Magdolum?).

Alt dette er mye grundigere beskrevet i de bøkene jeg har nevnt og en rekke andre steder, og de som er interessert i å grave mer i materialet, oppfordres til å gå til kildene.

Men hvorfor skriver jeg likevel alt dette? Har det noen hensikt når bildet av Jesus og kristentroen på en måte er blitt ødelagt?

Det var situasjonen for en tid siden, like etter at jeg hadde lest bøkene til Baigent & co. Men så viser det seg at Maria Magdalena selv har skrevet noe. Mariaevangeliet er ikke så godt kjent, og vi har faktisk ikke bevart det i sin helhet en gang. Men de ni kapitlene som eksisterer, er nok til å snu bildet ganske dramatisk – for meg i alle fall. Jeg er neppe alene. Forfatteren av ”Lost Christianity”, Jacob Needleman, skriver: ”Mariaevangeliet kan føre til at Jesu lære igjen blir levende (for moderne mennesker)”. Det er nettoppp det som skjeddde med meg.

Mariaevangeliet fremstiller Jesus på en annen måte enn de fire ”godkjente” evangeliene. Mye av beskrivelsen kjenner vi riktignok igjen. Men Maria kjente Jesus på en mer intim måte enn de mannlige disiplene. Jesus betrodde seg til henne og fortalte henne ting som de tolv ikke hadde tilgang til. Ved å lese dette, gjerne med den glimrende kommentaren til Jean-Yves Leloup (oversatt til engelsk i 2002), aner man dybder i budskapet som i hvert fall jeg ikke har sett før.

Jeg oppfordrer deg til å lese Mariaevangeliet og kommentaren og gjøre deg opp din mening selv. Men la meg trekke frem noen hovedpunkter. Jesus sier: ”Det er inne i dere at Menneskesønnen holder til” (Maria 9,19-20). ”Der hvor den skapende fantasi (gresk: nous) er, der er skatten” (Maria 10,16).

Jesus tegner her et bilde av mennesket som uendelig verdifullt. Selve skatten er inne i oss! Dette står, i hvert fall i mitt hode, i skarp kontrast til de traurige ordene som møter oss i kirken: ”…meg arme syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte…”. Mon om kirken har vrengt på budskapet for å holde kontroll med oss?

Jeg tror menneskeligheten i Mariaevangeliet er rett budskap på rett tid. Akkurat i våre dager, når det enkelte menneske nærmest er blitt redusert til et nummer i en datamaskin, kommer budskapet: ”Han har kalt oss til å være fullt ut menneskelige” (Maria 9,18).

For meg betyr dette at troen på Jesus er blitt levende på en ny måte. Jeg ser ikke lenger på ham som Gud selv, men jeg tror han bragte oss sannheter som lodder langt dypere enn noe jeg selv har kunnet finne på.

Erik Dahl

Menneskelighet

Det skjedde for 37 år siden – i 1968. Jeg var sersjant i Brigaden i Nord-Norge. Egentlig passet jeg vel ikke så godt som sersjant. Jeg hadde aldri vært noen typisk leder – i hvert fall ikke av den typen de fleste forbinder med sersjanten med stor S. Men jeg hadde gjennomført befalsskolen med bra resultat, og dessuten hadde jeg arbeidet nokså systematisk med meg selv for å fremstå som en myndig og besluttsom befalingsmann. Det var nok litt romantikk knyttet til det. Jeg var meget samvittighetsfull og gikk inn for befalsoppgaven med liv og sjel.

Her vil jeg skrive om en liten detalj fra den tiden – et brev jeg fikk fra far min. Far skrev nesten aldri brev. Han brukte å ’skryte’ av at han ikke skrev brev – knapt nok til sine beste venner. Jeg kan telle på én hånd alle de brevene jeg fikk fra ham. Men i det kalde nord, der jeg slet med å lære jevnaldrende gutter å marsjere og åle i snøen, fikk jeg altså ett. Jeg husker veldig godt hva far skrev om. Han visste hva det ville si å være befal. Han kjente utfordringene, og fristelsene. Han var annet kompanisjef i Sverige under krigen.

Rådet jeg fikk var at jeg oppi alle krav og ordre måtte huske å være menneskelig.

Det var faktisk et litt overraksende råd. (Hadde det ikke vært det, hadde det sikkert gått i glemmeboken for lenge siden.) Men jeg hadde det jo litt vanskelig som sersjant. Gutta var ikke spesielt motivert for å være i militæret. Stemningen i bataljonen var ganske anstrengt den våren. Vi fikk inn ’oktoberkullet’ – det betydde gutter som ikke hadde gått så lenge på skolen. De var ofte røffere enn januarkullet eller julikullet, for de som begynte i januar eller juli, kom gjerne rett fra gymnaset eller en annen skole. Jeg skal ikke overdrive saken, men forholdene var slik at gutta en kveld gikk til et lettere opprør og begynte å marsjere rundt i leiren med ’hakke og spade’. Befalets oppgave var jo da å temme gemyttene. Vi klarte det, men det måtte brukes harde ord, og noen havnet vel i bua.

En utfordring for en nyutdannet sersjant som knapt var tørr mellom ørene!

Men jeg hadde det humanistiske draget fra ungdommen. Jeg hadde vært med i kristelig skolelag, og vi hadde lært at man skulle arbeide for hverandre – og ikke mot. Og nå skrev altså far, som langt fra var kristen, heller tvert i mot, om å være menneskelig…

Så langt denne episoden fra Brigaden i Nord-Norge. Den er en liten bagatell fra en etter hvert fjern fortid. (I parentes skal det bemerkes at nettopp det våren 1968 utspant seg noe i Tsjekkoslovakia som hos oss ble kalt ’kommunisme med et menneskelig ansikt’.) Men poenget er etter mitt syn minst like aktuelt i dag som den gang.

Jeg jobber nå i en stor, fremgangsrik bedrift. Vi har meget tøffe krav til inntjening og effektivisering. Man kan spørre seg hvorfor det er blitt slik, men det virker som om kapitalismen har ført oss inn i en spiral som krever stadige forbedringer i lønnsomheten. Man skal tjene mer med mindre innsats. Dessuten blir det stadig flere konkurrenter, og det betyr at det er en mindre kake å dele. Derfor må vi alle stå på. Innsatsen til hver enkelt blir målt og lagt inn på data.

I slike bedrifter stilles det stadig strengere krav til ledelse. Man skal tenke ’business’ – ja, man skal leve for business. Man skal være opptatt av stadig forandring og fornyelse, og man skal lete etter metoder for å få mest mulig ut av hver medarbeider. Datateknikken gjør det mulig å føre kontroll med hver enkelt – å måle innsatsen, kompetanse og til og med holdningene til hver medarbeider. Konkurransen bringes helt ned på individnivå. Medarbeiderne skal opplæres og oppmuntres til å konkurrere seg imellom.

Men husker man at en medarbeider også er et medmenneske?

Det som jeg nå kommer til å skrive, må du ta med en klype salt. Det har ikke generell gyldighet. Det finnes nemlig utallige ledere i min og andres bedrifter som fremdeles er medmennesker og som tar seg av sine kolleger. Men jeg tror det er riktig å si at den generelle trenden er at slike holdninger er på vikende front. Man velger ikke lenger ledere primært ut fra hvem som er flinkest til ta vare på sine medarbeidere. Det som teller er i større grad evne til å oppnå resultater.

Kanskje var det ikke bedre før. Vi var ikke i utgangspunktet så menneskelige i militæret, som jeg skrev om innledningsvis. Men jeg tror det er en trend i tiden som peker i gal retning. Det menneskelige perspektivet er i ferd med å vike for kravet om effektivitet og detaljstyring.

Nå er det langt igjen før dette er et dominerende samfunnsproblem i Norge. Trenden er kanskje klarere i andre samfunn, for eksempel i USA, der man er blitt lettere hysterisk etter ’nine eleven’, og der konkurransesamfunnet har et sterkere grep enn hos oss. Men jeg føler det sterkt når vi har kontakt med folk fra u-land. Selv har jeg fått mange venner i Eritrea i Øst-Afrika. De har et mer avslappet forhold til tilværelsen enn vi, og de er i gjennomsnitt mer opptatt av menneskelige relasjoner enn vi er.

Hva betyr det å være menneskelig?

La meg igjen si at jeg er en amatør på området. Det vil kanskje være noen som leser dette, som vil si: ”Kan han skrive om menneskelighet?” Men jeg tar altså sjansen. En kvalifikasjon jeg har er i hvert fall at jeg har arbeidet en del med saken i tankene.

Hva vil det si å være menneskelig? La oss prøve med noen karakteristikker: tolerant, raus, øm, støttende, tillitsfull (TRØST). For å si det på en annen måte: at man vil en annen, eller noen andre, vel i alle forhold. Det går an å stille krav til andre, men de bør ikke være så harde at den andre ikke har noen rimelig mulighet til å nå dem. Noen andre synonymer – substantiver denne gangen: likeverd, omsorg, vennskap. Særlig i forholdet mellom sjef og underordnet tror jeg likeverd og respekt for den andres holdninger og verdier er helt sentralt.

Men er ikke dette verdier som går igjen i det norske samfunnet? Jo da, de er utbredt i store lag, men dessverre er de på vikende front i mange sammenhenger. Det som er mest sørgelig, er at svikten er størst der man hadde forventet at disse verdiene sto sterkest: hos våre ledere. Det gjelder næringslivet, politikken og i en del tilfelle også i kirke og moske.

Det kan være naturlig å se hvordan begrepet menneskelighet stemmer med Bibelens budskap. Paulus skrev blant annet til menigheten i Galatia i Lilleasia, en gang midt i det første århundre: ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven.” (Gal 5,22). Av de ni begrepene han nevner er minst sju direkte knyttet til en (med)menneskelig holdning: det at man vil andre vel og handler i overensstemmelse med det.

Det var Paulus. Men hva med Jesus selv? Vi vet det jo intuitivt: Jesus sa jo at det vi vil at andre skal gjøre mot oss, skal vi gjøre mot dem. I bergprekenen står det nokså klart at vi skal gjøre godt mot andre. Det er bare det at Jesus går enda lenger: han sier vi skal elske våre fiender. (Matteus 5,44). Dessuten: Den som ser på en kvinne med begjær, har allerede begått hor med henne i sitt hjerte. (Matteus 5,28). Og: Den som vil berge sitt liv, skal miste det. (Markus 8,35). Da er det ikke bare snakk om menneskelighet, men kanskje hva vi kan kalle overmenneskelighet. Det er ikke mulig å leve opp til Jesu krav på egen hånd, man trenger å be om hans Ånd for å møte en slik utfordring.

Jeg har lurt på hvorfor Jesus virker så hard. Menneskelighet dreier seg nettopp om å stille rimelige krav til sin neste – ikke kreve det umulige. Men det er kanskje et poeng at ingen skal kunne rose seg og si: ”Jeg er god”. Det vil alltid være mulig å bli mer menneskelig enn man er, og ingen er helt ren i tanker, ord og handlinger.

Men kirken har en annen vri på dette. I og med at ingen er syndfrie og kravene er så ’umenneskelige’, kan vi ikke selv klare å tilfredsstille dem. Derfor er vi avhengige av Guds nåde og hans hjelp på veien. Her er ett av de vanskelige punktene for meg i kristendommen. Selvfølgelig er det galt om man slår seg på brystet og si at man er god, og det er hovmodig å bare stole på egne krefter i alle sammenhenger. Men ved å fraskrive seg alt ansvar og legge alle problemene på Jesus – som det heter – rømmer man ikke da fra situasjonen? Jeg føler meg usikker på hva Jesus selv hadde sagt om dette, ut fra det som står i bergprekenen, for eksempel. Jesus begynner jo med å prise salig de som holder ut i trengsel, de som skaper fred og de som viser barmhjertighet. Senere i den samme talen oppfordrer han sterkt folk til å tenke godt om og ta hensyn til hverandre.

Det kan derfor virke som en virkelighetsflukt å bare overgi seg til Jesus og ’la det skure’. Jeg tror ikke det er slik Jesus har ment det.

Men i praksis er dette dilemmaet kanskje likevel løsbart. Jeg tror vi skal holde fast på lysten til å gjøre det gode og være omtenksomme i hverdagen. Samtidig kommer budskapet om Jesus som et lys – det bringer varme og håp. Det løfter perspektivet til å gjelde alle mennesker på jorden, både de som lever nå, de som har levd før oss og de som kommer etter. Et slikt perspektiv blir for voldsomt for meg i alle fall å klare alene. Jeg trenger budskapet om Den Hellige Ånd som fyller oss med en kraft til å gjøre det gode.

Erik Dahl

Fins det noen mening?

Det er blitt populært å snakke om mening. Man spør om det er noen mening i dette og hint. Alle skal ha en mening – og meningers mot. Man søker meningen med livet. Helst skal man hele tiden gjøre noe meningsfylt…

Jeg har kommet til at man ofte snakker forbi hverandre når det dreier seg om meningsdiskusjoner. Bare det at slike diskusjoner ofte går over i krangler, tyder jo på nettopp det. Hva mener vi egentlig når vi snakker om mening?

Det er minst fire forksjellige ting. Kanskje er det enda flere, men jeg vi konsentrere meg om disse fire. La oss kalle dem Men1 – Men4. Det som karakteriserer dem, er:

· Men1: Gud har en mening med alt som skjer – også når ulykker rammer oss.

· Men2: Det finnes en plan for hvert menneskes liv og for menneskeheten. Den er det meningen vi skal følge.

· Men3: Det er viktig for oss gjøre noe meningsfylt – noe som bidrar til å gjøre verden bittelite grann bedre.

· Men4: Meningen (eller betydningen, innholdet) i et begrep er situasjonsbestemt – det forandrer seg fra kultur til kultur og fra tidsalder til tidsalder.

La meg begynne med å beskrive Men1. Dette er en alminnelig oppfatning, særlig blant folk som har det vanskelig i livet. De spør seg hvordan Gud kan være god når han lar slike ting ramme oss. Hvordan kan en kjærlig Gud tillate at det er så mye krig og ufred i verden? Hvorfor lar han folk lide når Han egentlig vil dem godt?

Jeg er likevel usikker på om det er dekning for en slik oppfatning i kristentroen. Det heter riktignok at den Gud elsker, refser og tukter han (se for eksempel Hebreerbrevet 12,5-6). Men det dreier seg kanskje først og fremst om ”livet i Ånden” slik det er beskrevet i det nye testamente. Troen har ikke gode kår om vi bare møter medgang – det er i prøvelser den lutres. Tankene henledes på Job og lidelsens problem. Det ligger under at Gud vil lære Job ydmykhet, og at alle hans lidelser var et ledd i dette.

Det bringer oss over på Men2. Kanskje er det slik at Gud har gitt hver og en av oss visse egenskaper – at vi passer best i en bestemt sammenheng. Det er som den grimme elling. Han var helt forkommen blant endene, men det var ikke fordi det var noe galt med ham. Han var jo en svane! Vi har vel alle merket det. Sammen med noen fungerer vi flott – alt går så lett. Men med andre føler vi oss keitete og dumme. Det behøver ikke være noe i veien med verken dem eller oss. Kjemien stemmer bare ikke.

Argumentet kan utvides til å gjelde vår livsoppgave, eller de tingene vi holder på med – stort og smått. Vi er skrudd sammen slik at vi gjør noen ting bra og andre ting mindre bra. Kanskje det sistnevnte er uttrykk for at vi gjør noe som det egentlig ikke var meningen vi skulle befatte oss med?

Noen leser de hellige skrifter meget nøye. Det kan være både bibel og koran. Der står det om hvordan verden skal utvikle seg mot dommedag. I hvert fall mener en del mennesker det – selv om fremtidsvisjonene opplagt også dreier seg om fortolkninger. Med et slikt syn tillegger man Gud en mening og hensikt som kan forklare det meste – inklusive dagens politiske hendelser. Jeg vil si at da er avstanden kort til fundamentalistiske holdninger. Malise Ruthven hevder at nettopp en slik søken etter mening en av hovedbegrunnelsene for fundamentalisme.

Men den kristne holdningen til dette bør kanskje heller ta utgangspunkt i de kjente ordene av Paulus i Efeserbrevet 2,10: ”For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige, for at vi skulle gå inn i dem”. Dermed er det opp til oss om vi vil gjøre ’gode gjerninger’ eller la det være.

En slik tanke kan også uttrykkes mer folkelig: mange ønsker å fylle livet sitt med noe meningsfylt (Men3). Det kan være ulike ting for ulike personer. For noen gir det mening å skape et fellesskap, kanskje å hjelpe andre mennesker. Det kan være meningsfylt å oppdra barn, men også å stelle for eldre og syke. For andre gir det å skape et kunstverk, skrive en bok, spille musikk livet mening. Noen underviser, andre forsker, atter andre ser det som sin oppgave å skape en stemning og holde humøret oppe i ulike sammenhenger. Vågefulle oppdrag kan være meningsfylte, likeså det å lede forsamlinger og arbeide for fred.

Denne formen for mening står meg nærmere enn de som er beskrevet tidligere. Den kan ha et religiøst ankerpunkt, men trenger ikke nødvendigvis å ha det.

Så kommer vi til den siste betydningen som ble listet opp: Men4. Det er en av hovedtesene i den postmoderne retningen at meningsinnholdet i et begrep avhenger av tid og sted. Ingenting er konstant, og det ’finnes ingen absolutte sannheter’. Det er derfor svært vanskelig å forstå nøyaktig det som står i Bibelen eller Koranen, for vår referanseramme er så forskjellig fra den de hadde for flere tusen år siden. Det er faktisk vanskelig nok å leve seg inn i situasjoner bare hundre år tilbake i tiden – uten biler, radio eller TV, knapt nok med aviser som spredde nyheter. Bortimot 90% av folket her til lands bodde på landet, og mange kjente ikke noen annen virkelighet.

Hvordan skal vi da være sikker å at vi legger det samme som dem i begrepet ’landbruksstøtte’? Eller ’skattereform’? Karrière? Omsorgsyrker? Minstepensjonister?

Det er ikke sikkert at ordet ’feltliv’ hadde samme innhold på 1500-tallet som det har i dag. Og mange begrep vi bruker nå, ville ikke en gang blitt forstått: forretningsplaner, surfing, show business.

Ut fra en slik argumentasjon må vi innse at det blir vanskelig å være skråsikker når det gjelder meningsinnholdet i ulike utsagn. Jeg begriper ikke hvordan noen kan hevde at de er sikre på fortolkningen av visse bibelord eller utsnitt fra Koranen. Man må da se det i lys av den virkelighet de ble skrevet (eller diktert) i. Koranen skal jo være Guds direkte inspirasjon – ord for ord – men det ble forstått av Muhammed og hans samtidige i forhold til deres kjennskap til det arabiske språket og det levesett de vokste opp til.

Er det i en slik sammenheng i det hele tatt nyttig å snakke om mening som en rettesnor i livet – for den enkelte og for grupper av mennesker? Jeg tror det, men jeg mener man bør ta utgangspunkt i det jeg har kalt Men3. Det vi gjør bør henge sammen i en helhet, og det bør være sammenheng mellom våre følelser, tanker og handlinger. Jeg tror samvittigheten i oss kan være en rettesnor, men det kan også være nødvendig å tenke litt mer aktivt gjennom hva samfunnet og våre nærmeste har behov for. Kanskje kan målene våre formuleres i ord. Men siden ordene endrer innhold, er det ofte enda mer effektivt å bruke bilder som vi lagrer i bevisstheten.

Det var nok ikke uten grunn at Jesus talte i lignelser …

Erik Dahl

Livsmot

’Livsmot’ består på en måte av ordene liv og mot, som hver for seg gir mening til begrepet. Med liv henledes tankene til Albert Schweitzers ”Ærefrykt for livet”. Liv er dessuten et sentralt begrep i de fleste religioner (tror jeg), i hvert fall i kristendommen. Der har det riktignok en dobbeltbunn – man tenker både på levendegjøring i det nåværende livet og på det kommende livet – gjerne uttrykt ved begrepet ’det evige liv’. Mye tydet imidlertid på at Jesus selv var mest opptatt av livet her på jorden, uten at jeg skal gå inn på en dyp diskusjon av akkurat det.

Jesus sa som kjent: ”… hver den som tror på ham (Guds egen sønn, vanligvis fortolket som Jesus selv) skal ha evig liv”. Det finnes dessuten en rekke andre henvisninger til livet, både i evangeliene og i brevlitteraturen i det nye testamentet.

Livet er jo det kjæreste vi har. Skulle det ikke være noe vi er glad i? Setningen virker neste selvmotsigende, meningsløs, men faktisk er at mange i dag ikke er skikkelig glad i livet sitt. Det virker i hvert all ikke slik. De haster av gårde, har det alltid travelt, har dårlig samvittighet for alt de ikke har fått gjort, og tenker mer på det de skulle ha gjort enn det de faktisk gjør. (Kjenner du deg igjen?)

Så langt om livet. Det andre ordet i ’livsmot’ er jo mot. Det er kanskje et litt gammemodig ord, selv om noen har tatt det i bruk i nyere tid, blant annet ungdomsbevegelsen MOT. Mot innebærer på sett og vis det motsatte av frykt, eller i hvert fall en kontroll av frykten. En modig person gjør ting som mange andre ville kvie seg for, selv om de egentlig anser det for å være riktig. De kan være redd for konsekvensene i forhold til miljøet, men det kan også være at handlingen er forbundet med direkte fare. Mot er relatert til begrepet dåd – et annet, kanskje enda mer gammeldags uttrykk: at man gjør noe for andre som fortjener (stor) anerkjennelse.

Så disse to ordene inngår i livsmot. Men helheten i begrepet livsmot er nok noe mer enn summen av liv og mot. Livsmot har med optimisme å gjøre. Det er kanskje det motsatte av lett depresjon eller tungsinn. Det har med å bryte ut av tredemøllen. Man har mot på livet – gleder seg over små ting, og har kanskje en sang inne i seg eller et smil på lur. Slik oppfatter vi livsmot.

Men det er noe mer i dette enn godt humør. Livsmot har også med pågangsmot å gjøre – entusiasme, engasjement og vilje til å gjøre det gode, for seg selv og andre. Jeg vil bruke det amerikanske ordet ’guts’.

Hvorfor skulle man ikke ha mot på livet? Det er klart at livet noen ganger blir så vanskelig at alt ser mørkt ut. Det kan være alvorlige kriser på grunn av sykdom, dødsfall eller andre dramatiske hendelser. Men i det daglige? Hvorfor er det så mange mennesker som ikke har mot på det beste vi har – selve livet? Jeg tror det er en serie fordommer og fortrengninger ute og går! Man er redd for ikke å strekke til, redd for hva andre skal synes om en, misfornøyd med arbeidsoppgavene på jobb eller situasjonen i sin alminnelighet. Kanskje har man ikke noen jobb, kanskje er økonomien så vanskelig at man ikke ser hvordan pengene skal strekke til. Men min erfaring er at mangel på livsmot ikke har så mye med slike krisesituasjoner å gjøre, men kanskje heller at man ikke ser meningen med tilværelsen.

Noen føler at de går i en tredemølle. Livet ble ikke slik de hadde tenkt. De føler seg tvunget til å gjøre ting de egentlig ikke ønsker. De må være sammen med mennesker de ikke liker – eller ikke interesserer seg for. De har drømmer som aldri blir realisert. Dagene går – og evigheten forestår. Håret det gråner og skosåla svinner…

Livsmot betyr å bryte med en slik holdning. I stedet for å la seg styre av omstendigheter, handler det om å ta kontrollen over sitt eget liv. Det er å se det verdifulle i små ting, ikke å irritere seg over andres feil og ufinheter. Det kan være å leve i nået – å gripe dagen (carpe diem) – å være seg selv her og nå. Samtidig skal vi huske Peer Gynt: han la nettopp vekt på at han var seg selv. Men ved møtet med oppgjøret for livet sitt måtte han innrømme at han hadde vært seg selv nok. Han hadde tenkt mer på seg selv og sitt eget forgodtbefinnende enn de menneskene han hadde rundt seg. Her ligger det en fallgruve!

Livsmot handler om å tenke på andre også – ikke bare seg selv. Man skal ha mot på livet, men ikke bare sitt eget liv, men livet til alle rundt en – det livet en er en del av. Man må akseptere livets realiteter og bidra der det trengs i sammenhengen. Dessuten hører det med i begrepet livsmot at man viser overfor andre at man har et balansert og positivt forhold til livet. Vi kjenner alle mennesker som har hatt denne egenskapen. Blant offentlige personer tenker jeg automatisk på Erik Bye og hainn Oluf. Begge har i hvert fall gitt meg en følelse av liv, og det er ingen tilfeldighet at nettopp Arthur Arntzen (Oluf) skriver om livsmot.

La meg prøve på en kort, foreløpig oppsummering. Livsmot er mot på livet, en positiv holdning til tilværelsen. Det betyr å ha styringen over livet sitt, samtidig som man i en viss grad aksepterer forholdene som de nå en gang er. Dessuten er det en forutsetning at man ser menneskene rundt seg, interesserer seg for dem og tar et tak når det kreves.

* * *

Jeg tror vi nærmer oss en definisjon av begrepet. Men jeg vil kaste inn en del tolkninger som ligger litt mer i ytterkanten og vurdere om de kan kaste ytterligere lys over hva livsmot er og hvordan det kan utvikles.

En undrende holdning er fruktbar, og den kan godt relateres til livsmot. Undring går ofte forut for tro og tillit. Man blir nysgjerrig – undres – og bestemmer seg for å undersøke noe nærmere. Det går også an å bare ta vare på den undrende holdningen og den verdifull i seg selv. Men den vil ofte føre over i en handling, et engasjement, for undringen gjemmer et håp som må finne sin utløsning.

Nær knyttet til begrepet undring er ’livsgnist’ og det engelske ’guts’. Her dreier det seg kanskje enda mer om beredskap for en handling. Jeg har et bilde av min bestefar på veggen, og han hadde nettopp en slik livsgnist, helt til han døde, 87 år gammel. På bildet har han venstre hånd knyttet, som om han vil si: ’Kom igjen! Gå på! Come on!’ – Jeg har forresten et bilde av Erik Bye også, i en bok. Han har også venstre hånd knyttet, på samme måten …

Dette er opplagt livsmot – pågangsmot – engasjement. Uutløst energi. En tiger på spranget.

Så er det begrepet ’meningen med livet’. Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til det begrepet. Det oser av transcendens – knytning til noe utenfor oss selv. Noen kaller det Gud. Jeg føler det sterkt noen ganger, andre ganger ikke. På en måte byr deg meg i mot at livet skal være forutbestemt, og at det er en plan for alt jeg skal gjøre. Men kanskje er det ikke nøyaktig det som ligger i vår søken etter mening. Kan hende er det vi selv som ønsker å oppnå udødelighet gjennom å utrette noe som vil bli husket. Kanskje ønsker vi å skrive deler av prestens tale ved vår egen begravelse.

Jeg tror det er viktig at vi gjør noe meningsfylt hvis vi med det mener at vi skal realisere de planene vi har inne i oss. Man er i nærheten av Ibsens ’realisere seg selv’. Samtidig – og nå går tankene til begrepet livsmot som jeg jo egentlig skulle skrive om – samtidig må vi ikke miste sansen for de små tingene som tilsynelatende ikke har noen sammenheng med det store bildet. Livsmot handler om å glede seg over nået, den tilværelsen som jeg har og som er bare min.

Et siste ord må med i omtalen av livsmot. Det begynner på S. Faktisk er dette ordet nokså forsømt i vår tid, men det er heldigvis på vei tilbake. I renessansen var det i fokus, men så har den industrielle revolusjon og en rekke andre hendelser ført til at det nærmest er gått i glemmeboken. Jeg tenker på ordet ’skjønnhet’. Forleden dag kom jeg over en ny bok som heter ’Skjønnhetens historie’. Den ønsker jeg meg til jul.

Erik Dahl

Fundamentalisme

Fundamentalisme. Bare ordet får oss til å fryse nedover ryggen. Dette f-ordet er for mange av oss koplet til ekstrem intoleranse, maktbruk og terrorisme. Vi tenker automatisk på ellevte september, muslimske fanatikere og Osama bin Laden.

Men ordet fundamentalisme kommer egentlig fra et helt annet hold. Det ble først gang brukt om konservative kristne i California i 1910. Noen amerikanske og engelske teologer reagerte på den utsvevende livsstilen til mange av sine samtidige og det stadige forfallet fra det de oppfattet som grunnleggende kristne verdier. De ga derfor ut et lite skrift med tittelen ”The Fundamentals: A Testemony of Truth”. Hovedpunktene deres var:

Bibelen er ufeilbarlig
Verden og menneskene er skapt direkte av Gud (i motsetning til Darwins lære)
Mirakler skjer og er autentiske
Jomfrufødselen, Jesu korsfestelse og hans oppstandelse fant virkelig sted
Jesus døde for våre synder (hans stedfortredende forsoningsverk)
(For noen, ikke alle) Jesus kommer snart tilbake og skal herske over verden.

Disse læresetningene er egentlig en oppsummering av hva mange trodde (og tror) i USA og England. De konservative holdningene spredde seg raskt i USA. Galluper viser at 40-50 millioner amerikanere i dag vil skrive under på de fem første punktene, mens 8 millioner tror at Jesus kommer snart (premillenniumister). Selv dette siste er jo et stort tall – nesten det dobbelte av Norges befolkning! I Norge og Europa for øvrig er nok tallene en god del lavere, men i hvert fall punkt 3, 4 og 5 er en del av kirkens lære også hos oss.

Nå vet vi jo at fundamentalisme er minst like fremtredende i islam som i kristendommen. Den første gangen dette f-ordet ble brukt i muslimsk sammenheng var visstnok i 1932, men røttene går lenger tilbake. Den kjente reformatoren og politiske aktivisten Jamal ad-Din al-Afghani agiterte allerede på 1800-tallet for et væpnet forsvar mot de moderne kreftene som virker truende overfor islam. Et arabisk ord som kommer nær opp til ’fundamentalisme’, er usuli (fra usul = rot). Dette ordet brukes noe forskjellig i sunni-islam og i sjia-islam, men det velger jeg å overse her. Det er likevel verd å merke seg at ayatollah Khomeini, som tilhørte en sjia-skole som tillot fornuftsmessig tolkning av skriftene (usuli), var i motsetningsforhold til de enda mer konservative akhbari (bokstavtro muslimer).

Mange har ment at fundamentalisme er et svar på globaliseringen, eller kanskje heller den angsten som oppstår når ens nedarvede livsmønster trues den moderne kulturen.

Men hvordan kan det ha seg at slike holdninger er koplet sammen med ekstrem vold og terrorisme?

Malise Ruthven har nylig kommet med en interessant analyse av disse forholdene. Det vil føre for langt å gjenta alle hans argumenter, men vi merker oss den moderne håndteringen av mytisk stoff i de hellige skriftene. I oldtiden skilte man klart mellom mythos og logos. Førstnevnte var fortellinger som riktignok kunne ha hendt, men som var gjengitt først og fremst for at vi skal lære av dem som moralsk rettesnor. I motsetning til dette var logos – selve Ordet som var fra begynnelsen og beskriver en evig sannhet. Det virker som om fundamentalister – både kristne og muslimske – fjerner dette skillet og bruker mytisk stoff helt bokstavelig. Et velkjent eksempel på dette er beskrivelsen av amalekittene i det gamle testamente. Herren ga Saul ordre om å utslette amalekittene. Den vanlige tolkningen er at Amalek (amalekittene) representerer stoltheten og selvgodheten i vårt eget sinn. Den skal selvfølgelig bekjempes – ja, Herren pålegger oss å fjerne den. Jødiske fundamentalister (f eks Rabbi Yisrael Hess), derimot, fortolker disse fortellingene helt bokstavelig. De setter likhetstegn mellom amalekitter og dagens palestinere, og de ser det som en gudgitt oppgave å utrydde palestinerne fullstendig!

Tilsvarende fordreininger – tolkning av mytisk stoff som helt konkret historiestoff – er typisk for fundamentalister i alle leire. Dette kommer blant annet til syne hos Sayyid Qubt, som ble henrettet av Nasser i 1966. Qubt tolker det ’hellige sverd’ i Koranen helt bokstavelig. De fleste muslimer mener sverdet skal brukes for å adle menneskenaturen – å bringe den mer i overensstemmelse med Guds plan og vilje. Qubt tolket derimot Koranen konkret historisk: at sverdet skal brukes for å drepe fysisk alle fiender av islam. Qubt regnes som den mest innflytelsesrike ideologen bak Osama bin Laden og de fleste islamistiske grupper.

* * *

To sider ved fundamentalismen skal omtales spesielt. Det dreier seg om kvinnesynet og sammenkoplingen mellom fundamentalisme og nasjonalisme. Det er påfallende hvor opptatt mange fundamentalister er av å holde kvinner nede. Et ekstremt eksempel er brenning av kvinner på bålet, som ennå foregår i India. Men også mange andre steder diskrimineres kvinner, og man nekter dem å ’komme inn i varmen’. Fundamentalister er dessuten avvisende når det gjelder seksualitet som faller utenfor vedtatte normer, f eks homoseksualitet. Kanskje henger det sammen med den angsten og usikkerheten som kjennetegner mange fundamentalistiske bevegelser. Kan det tenkes å ha sammenheng med at maktstillingen deres utfordres? Eller er det en angst for indre, uregjerlige impulser i deres eget sinn?

Særlig interessant og skremmende er koplingen mellom fundamentalisme og nasjonalisme, som vi blant annet kjenner fra ayatollah Khomeinis Iran, men også fra en rekke andre sammenhenger, inklusive dagens USA. Egentlig skulle man tro at nasjonalisme og fundamentalisme var motsetninger, for det å tro på nasjonalstaten (keiseren) er jo noe annet enn å tro på Gud. Men i USA ser man nesten ikke denne forskjellen – jamfør slagordet ”God bless America”. Religionen brukes av myndighetene for å styrke sin maktposisjon og gjennomføre sitt program. Når dette gjøres bevisst, kan det få nokså store og farlige konsekvenser. Tenk bare på hva som kan skje hvis det kristne høyre i USA, som nå sitter i en unik maktposisjon, virkelig slipper til sine tanker om at alle ikke-frelste skal lide i den store trengselen som går forut for Jesu gjenkomst. Det kan jo være nærliggende for dem å hjelpe Gud litt og fremskynde det uunngåelige. De kan få god nytte av dagens datateknologi …

Slike tanker hevdes faktisk å ligge bak amerikaneres uvilje mot å godta klimaavtaler og andre miljøtiltak – verden skal jo likevel forgå, og da er det ikke noen vits i å prøve å bevare den!

Jeg blir redd og sint når jeg hører ’kristne’ fundamentalister utbre sin lære. Dette er ikke sann kristendom slik jeg kjenner den! I disse dager er det spesielt viktig at vi er på vakt mot holdninger som bunner i angst og skremmebilder, og at vi holder fast ved tro, tillit og menneskelighet.

Erik Dahl

Trodde Muhammed på Jesus?

Det kan virke som et litt rart spørsmål, for vi er vant til å tenke på muslimer som én gruppe mennesker og kristne som en annen. Vi skal da heller ikke her gjøre noe forsøk på å blande sammen eller sammenligne de to verdensreligionene. De representerer hver sin kultur, med en mengde leveregler, organisasjoner og tradisjoner. Men spørsmålet er mye mer snevert: Hadde Muhammed hørt budskapet om Jesus, og trodde han eventuelt på det?

La oss først rekapitulere noen historiske fakta. Jesus levde sannsynligvis fra ca år 5 f Kr til ca år 30 e Kr. I følge de fire evangeliene i Bibelen ble han først drept, men sto opp igjen og levde en tid etter dette. Hvor lenge vet vi jo ikke, men det er vanlig å anta at himmelfarten foregikk 40 dager etter påske. Hans opphold på jorden, som menneske av kjøtt og blod, tok da slutt.

Muhammed levde vel 550 år senere. Han ble født i den sørarabiske byen Mekka i år 570 e Kr og døde i 632. Avstanden fra Jerusalem til Mekka er vel 1200 kilometer, mens byen der Muhammed tilbrakte sine ti siste leveår og som nå går under navnet Medina, er vel 800 kilometer, eller tre ukers reise med kameler, fra den israelske hovedstaden. Sammenlignet med avstandene i Norge kan vi tenke på Mekka som Oslo, Medina som Trondheim og Jerusalem som Narvik.

Selv om avstandene var relativt store, var det ganske god kontakt mellom Israel og områdene ved Middelhavet på den ene siden og Sør-Arabia på den andre. Kontakten foregikk både til vanns og til lands, ofte ved hjelp av ’ørkenens skip’, kamelene. Det er derfor ikke rart at kristendommen hadde nådd Mekka et halvt årtusen etter at Jesus ble drept.

Det meste av det vi vet om Muhammed, er nedtegnet i Koranen. I tillegg kjenner vi i grove trekk livsløpet hans. Det er som følger, i kortversjon: Faren døde før han ble født. Han ble derfor oppdratt først av bestefaren, senere onkelen Abu Talib. Den sistnevnte var han nært knyttet til, inntil Abu døde i 622. Muhammed hadde flere koner, men en av de han satte mest pris på var Khadija. Hun støttet og beroliget ham da han fikk de første åpenbaringene fra Gud. Da hun også døde i 622, raste mye av verden sammen for Muhammed. Han ble kjeppjaget fra Mekka og flyktet til Medina samme år.

Åpenbaringene som Muhammed mottok på i en hule og senere på et fjell utenfor Mekka, er nedtegnet i Koranen. I tillegg har vi 24 kapitler som skriver seg fra Medinaperioden. Minst 27 steder i Koranen står det om Jesus. Du kan for eksempel lese disse skriftstedene på DRØMSMIA-portalen. (www.dromsmia.no/korjes.htm).

Så langt mer eller mindre sikre fakta. Resten av denne fremstillingen er mine tanker om hvordan Muhammed oppfattet Jesus, først og fremst det jeg har lest meg til i Koranen. Jeg tror Muhammed var fascinert av Jesus og det han sto for. Munker og nonner synes han også å ha hatt en viss sans for. Men han var kritisk til mange av de kristne og deres arrogante praksis.

Det er mulig Muhammed oppfattet seg som en slags arvtaker av Jesus. Jeg tenker da ordene Muhammed har tillagt Jesus i Sura 61,6: ”… jeg bebuder et sendebud som kommer etter meg og som heter Ahmed”. Ahmed (A-H-M-D) er svært likt Muhammed (M-H-M-D) – sistnevnte kan ses på som en personifisering av Ahmed (med forstavelsen mu-).

Muhammed omtaler Jesus i svært pietetsfulle vendinger. Han forkynner at Vi (det vil si Gud selv) ga Jesus Skriften og visdommen, loven og evangeliet (Sura 5,109). Nå er det ikke sikkert at han la det samme i disse begrepene som vi gjør i den kristne tradisjonen. Tvert i mot er det ganske sikkert at Muhammed mente noe annet med evangeliet enn vi gjør. Han mente kanskje rett og slett en åpenbaring fra Gud. Men det er tydelig at Jesus i følge Muhammed har fått en helt spesiell oppgave i verden. I sura 3,48 heter det: Gud sa (til Jesus): Jeg vil avslutte ditt liv og ta deg til meg og befri deg (fra de vantro)…

Muhammed vil likevel ikke gå god for at Jesus ble drept og sto opp igjen. Riktignok sier Jesus i følge sura 19,34: ”Måtte fred være over meg den dag jeg ble født, den dag jeg dør og den dag jeg gjenreises levende”. Men mange andre steder i Koranen reiser Muhammed tvil om Jesus virkelig ble drept og sto opp igjen. Han gir ikke noe definitivt svar på dette spørsmålet.

La meg til slutt i denne tankerekken nevne noe om Den Hellige Ånd. Det står minst tre steder i Koranen at Jesus fikk Den Hellige Ånd i gave fra Gud. Hva innebar dette – hva mener egentlig Koranen med Den Hellige Ånd?

Jeg vil her støtte meg på studier av Oddbjørn Leirvik. Han peker på at ordet ånd (ruh på arabisk) har likhetstrekk med vind (rih) og vin (rah). Vi har jo også lignende paralleller på norsk: ånd ligner på ånde. Den Hellige Ånd (ruh ul-qudus) omtales fire ganger i Koranen – tre av dem knyttet til Jesus, den fjerde til profeten Muhammeds åpenbaring. Jesus fikk Den Hellige Ånd så han kunne helbrede syke og skape liv av døde, mens Muhammed ved Åndens hjelp kunne tolke Guds budskap og omsette det i tekst.

At ånd er knyttet til vind er også interessant. Det er jo en bibelsk tanke at Ånden blåser dit den vil og at den rettleder mennesker på livets vei. Det er også en forbindelse mellom begrepene ånd, undring og vandring. Ånden sprer seg utover folkeslagene. Slike tankemønstre ser ut til å finnes i Koranen òg. Problemet med de kristne er bare, i følge muslimsk tradisjon, at de ikke hører hva Ånden sier til dem og ikke følger den.

Trodde Muhammed på Jesus? Jeg mener det er dekning for å si det, i den forstand at Jesus hadde en viktig funksjon i Guds plan med menneskeheten. Men han advarte ved flere anledninger sine etterfølgere: ’Overdriv ikke deres religion’. Han ville ikke gå god for at Jesus var en del av selve guddommen.

Samtidig kan man stille spørsmålet: Er vi så sikre på at Jesus hadde kjent seg igjen i den tolkningen vi kristne i dag gir av hans funksjon? Er det så sikkert at vi forstår forsoningsverket helt riktig? Kan det tenkes at Muhammed hadde et poeng når han understreker at det bare er én gud og at Jesus er vår veiviser og livgiver?

Erik Dahl

Management by walking around

Ørkenvandring i det hellige land