Om verdier, humor og livsmot

av Arthur Arntzen

(Innlegg for Verdikommisjonen. Publisert på web-siden

http://www.verdikommisjonen.no/publikasjoner/samfunnet_og_dets_verdier.htm)

Kjære aille i denne verdifulle førsamling!

Før æ snakke om "humor" som verdi, vil æ dvele litt med verdibegrepet generelt, ikkje minst førr at det i løpet av mine levedaga har førrandra sæ så mærkbart.

Se førr dokker dette bildet: Fra Tromsø Flyplass tar det av et fly, en DC 10 maskin som skal tell Kirkenes. Fræmme i cockpiten sett en ca. 40 år gammel kaptein med det som i dag kailles "spisskompetanse." På flyets ferd passeres en trang fjordarm i Finnmark. Hær står det et gammelt, værslitt hus og inni dette huset sett en eildre mainn attmed kjøkkenbænken og skriv. Han førrsøke ætter bæste ævne å forme noenluinne begripelige ord på et brevark han vil seinde tell staten. Han søke om nåen krone i ærstatning førr at han ikkje fikk skolegang. Han e likevæll ingen bitter og uløkkelig mainn, mæn føle sæ no dag førr dag mer hjælpelaus i et stadig mer teknologisert samfuinn. Om han får gjort sæ førrståelig, står han overfor et nytt problem: Det e vanskelig å få seindt brevet, førr postkontoret i fjorden e nedlagt. Mæn dær finnes en utvei. Han kan få hjælp av sett 10 år gamle barnebarn som på sin PC kan seinde budskapet tell staten via nokka guten kaille førr "i-meil," og adræssen e nokka sånt som: e www. krøllalfa no. Deinne eildre mainnen e far tell flykapteinen som no sveve 10 000 fot over hodet hannes. Historia e virkeligheta.

Veien fra våres førreildre og våres bæsteførreildres værden og fræm tell dagens norske samfunn synes å være lang. I historisk perspektiv e det ikkje snakk om så mange år, mæn førrandringan i livsstil og levesett kan på ænkelte områda virke både djuptgripanes og skræmmanes. Denne veien blir gjerne omtalt som "utvikling." Går vi litt nærmar inn på dette begrepet, ser vi at det ikkje bare e snakk om en utvikling som har førrandra mænneskets tellværelse materielt. Nei, det e like mykkje snakk om et skifte i synet på verdia. Mange av det som våre nærmeste førrfedra betrakta som uomtvistelige verdia, blei ikkje med på fløttelasset inn i den nye tida, inn i velferdssamfunnet. Va det bare førrdi dæm va tufta på andre levekår, dær de små, nære ting, på godt og ondt, spelte en større rolle i det mænneskelige samkvæm? Og korr det på grunn av mindre ytre påvirkning va lættar einn i dag å avgjøre ka som va av verkelig verdi og det verdilause? Og at folk, langt mer einn i dag, rætta blikket bakover i tida førr å heinte næring tell sett eget verdisyn og sett livssyn?

La mæ stainse opp ved ordet "livssyn," ikkje minst førr at man har sett i debatten omkring denne kommisjon at begrepet "kristne grunnverdia" også e blitt nedsættanes og føraktelig omtalt av redaktøra, kommentatora og andre sjølbetalta allvitera som åpenbart mene å ha de riktige svar på aille av laindets og værdens uløste gåte og problem. Og aille svar e som oftest gjett ut fra dæmmes ailltid oppjusterte og ajourførte verdinorma, moralbegrep og livssyn. Dæm e ailltid de tidsriktige.

I det som kailles "gamle daga," dæm e ikkje længer uinna einn at de tellhøre min barndom og oppvekst, va det å ha et fast livssyn en kraftkilde førr mange mænneska, en kraftkilde man kuinne ause av når probleman omkring dæm syntes uoverkommelige. I min laindsdel, Nord-Norge, va disse probleman ofta knytta tell naturens veldige makt og luna, og som ofte førte tell at mænneska blei knuga av frøkt og av sorg. Trua på en Almmektig Gud va en sånn kraftkilde førr svært mange også i mi samtid.

Når inga mænneskelig makt va tell hjelp, va det av avgjøranes betydning å eie ei overbevisning om at det faintes EN som stod over ailt det jordiske. En allvitende skaper som uinder aille omstendigheta vesste ka som va tell det bæste førr oss små mænneskekryp. Å bøye sæ førr Guds vilje og godta hans kurs igjønna storm og uvær ga størke tell folket langs den bergharde og magre kyst med ei fattig straind. Æ skal ikkje gje mæ inn på nåen teologiske og psykologiske førrklaringe på dette fenomen, bare slå fast at sånn va det. Æ har sjøl både sett og opplevd dette på nært hoild, det e av mine rikaste barneminna.

Vi har så lætt førr å ta fræm et skjeivt smil når "bedehuskulturen" blir omtalt. Førr var det ikkje i bedehuset de svartsynte vanka, de som verdsatte bibel og salmebok høyere einn trækkspellmusikk, dains og aill ainna moro som gjorde livet lysar og lættar å bære? Ute på landsbygda va bedehuset sjelden nokka praktbygg. Det va heilst lite og grått og inventaret va enkelt. Det brusanes orgelet mangla, likeså alteret og den skinnanes altertavla. Mæn hit va det folk søkte i sine mørkaste og tøngste stuinde. Hær blei Guds ord tolka, ikkje av de skriftlærde, mæn av fiskerkona eiller småbrukarn.

Sammenligna med stormkasta utaførr de frostbelagte vinduan virka salmesangen både spinkel og lav. Det store under, som vi ikkje har visdom tell å førrstå, e at i disse sinn va det stormen som måtte vike. Trua og samholdet ga styrke og mot tell igjæn å møte kværdagens tunge bør og det beiske alvor. Og når møtet va slutt, gikk kvær tell sett, stærkar og bøyd mot et uvær som ikkje længer eide samme onde kraft i sæ. Og blei nåen ramma av en katastrofe på hav eiller på laind, samla ailltid folk sæ tell hjelp og omsorg ut fra den samme tru.

Så kan vi spørre: Blei den faste gudstrua, som fra gamle daga hadde hatt så sterke røtter i våres kværdag, borte på veien mot aill velferd? Va dette en av de verdian som den materielle utvikling også nordpå fikk tell å bleikne og ætter kvært kanskje førsvinne heilt? Men om no det skuille skje, har nåen i dag grunn eiller rætt tell å førrhåne og tråkke på dette som va tufta på begrepet "kristne grunnverdia" førr så mange mænneska, ikkje bare i nord, mæn over vårt ganske laind?

"Kristne grunnverdia" og andre verdia. Å, jo det e så mange slags verdia vi kuinne ønske oss mer av. Ikkje minst den verdi som ligg i kombinasjonen av humor og alvor.

Gransk ditt eget ansikt i speilet. I djupaste alvor oppdage du kanskje nokka som andre ikkje ser – næmlig ditt eget indre. I bæste faill kan det føre tell sjølironi. Det e en fin og uomtvistelig verdi som kan lære dæ tell å se, ikkje bare splinten i din brors øye, mæn også bjælken i ditt eget. Og dømmesyken kuinne førrta sæ litt.

Æ har løst å nævne ett ord – ett av de vakraste i språket vårt – og som samtidig e uttrøkk førr en verdi som omfatte og inneslutte de fleste av de verdian som vi vel aille sætte særlig høyt. Dette ordet sto på mælkekruset mett da æ va liten gutt. Det va ordet "snild." Det får med sæ det mæste: Snildhet e mildhet, godhet, førrdragelighet, førrsonlighet, medlitenhet, toleranse og kjærlighet.

Victor Hugo, som skreiv romanen om "De elendige," skreiv også den vidunderlige førrtællinga om "Padda" som Bjørnson har oversatt og som mange av oss huske. Denne gripanes beretninga slutte med dette ordet, med røsten fra Det Høye, eiller samvittigheta om man vil: Vær snild. Vær god. Træng vi stort flere bud førr samlivet imeilla mænnesket og dyr, og imeilla mænneske og mænneske?

En av våres største diktera, Arnulf Øverland, åpne et av sine dikt sånn:

"Hele mitt liv har jeg søkt det ene ord – som skulle gå fra mitt hjerte og like til ditt. Tyst som et åndedrag, men tungt av mening. Være et hemmelig møte mellom oss to. Jeg ville si deg alt hva jeg vet og tror med det ene ord."

Æ vet ikkje sikkert korsen ord det va Øverland søkte ætter, mæn æ vælge å tolke han sånn at det va ordet "god."

Kan så humor hjælpe oss tell å være god? E den varme humor en verdi å fræmælske og brukes? Ikkje bare som den no stort sett anveindes, ved fæstlige anledninge, tell spas og fjas, men i kværdagens virke på aille samfunnsplan? Æ spør, førr humorn synes å være så fullsteindig fraværanes i det offentlige liv, uansett ka slags arena det no utspelle sæ på.

Uinder debatten i Stortinget om Verdikommisjonen va det en einaste en som nævnte "livsbejande humor som en verdi," det va statsminister Bondevik. Og bare han. Æ spør: E han den einaste i vårt Storting som har førstått førr en stor verdi og førr ei voldsom kraft som ligg i humorn, spøken og smilet? Og han Bondevik snakke ikkje bare om denne krafta, nei han bruke den sjøll kvær bidige dag, og med stort heill.

E det nåen hær som oppriktig trur at framgangen tell han Bondevik og Kristelig Folkeparti skyldes at så mykkje av det norske folk no e blitt nyomveindt og nykristna? At vi kjæm tell å sprænge bedehusan og kirken over ailt? Æ trur ikkje det! Æ har ikkje foretatt nokka seriøs meningsmåling, mæn æ har sånn i ny og ne sport folk koffør dæm synes så godt om han Bondevik. Dæm svare aille: "Han ser så blid og smilanes ut. Det e nokka godt over han. En mann som smile så ofte og ser så blid ut kan vell aildri i værden gå laus på oss med mer skatter og avgjifte, ka?"

Han Bondevik har skjønt at et åpent smil utstråle førrsoning, det avvæpne motstainderan og det inngir tillit hos folket. Æ læs det av meningsmålingan. Det e fullsteindig unødvendig førr aille valgforskera og førr mæ å førrsøke å gje ei ainna førrklaring på denne fræmgangen. Han Bondevik har tell fuille førstått at det ikkje finnes nokka bedre kommunikasjonsmiddel imeilla oss mænneska einn humorn og smilet. Ikkje bare hær i laindet, mæn over ailt i denne bedrøvelige værden.

Over aille barriæra, geografiske, etniske, religiøse og språklige, e det kun en einaste ting som øyeblikkelig blir førrstått og aildri misførrstått, næmlig et åpent, vænnlig smil. Det finnes intet på heile denne kloden som kan måle sæ med det åpne smilet som mænneskelig kontakt.

Ut fra det faktum at aille de store, seriøse teatran hær i Oslo no satse på smilet, på humorn, blei sjefen førr Oslo Nye Teater av Dagbladet sport kofførr? Han svarte, sitat: "Humor e no en aktuell trend i tida."

Gratulere! Det va på tide! Fra den laindsdelen æ kjæm i fra, har humor aildri vært en trend i tida. Den har vært en rein livsbetingelse. Førr uten den kværdagshumorn som gjorde at du reiste dæ ætter tapte slag, hadde den nordlige laindsdelen vært avfolka førr længe sia. Førr dær korr det va veilaust og vrangt, fattigdom og nød, korr folk blei knuga uinder præst, fogd og fut, lyste humorn som ei fyrløkt i svartnatta og viste leia inn tell havn og tell den løkkelige erkjeinnelse av at absolutt ingenting va så galt at det ikkje kuinne ha vorre verre.

Som han Henry i Lavangen i Troms sa da naboan kom å skuille trøste han når kona, ho Gyda, plutselig døde:

"Nå, det kuinne ha vorre værre," sa han Henry.

"Mæn kjære dæ, Henry, det må du da ikkje si no når kona di e død," sa en oppskaka nabo.

"Jo," han Henry sto på sett. "Det kuinne ha vorre verre. Ho Gyda kuinne ha vorre ei snild kjerring!"

Det kan ailltid være verre!

To av de mæst kjeinte ordtak vi har hær i laindet e: "En god latter førrlænge livet" og "lattern e den bæste medisin." Disse to ordtakan va skapt længe før man, som i dag, har medisinsk gruinn tell å slå fast at antakelsan e heilt riktig. Godt humør, god humor, spøk og latter gjer dæ både et bedre og et lengere liv, ganske ænkelt førr at det har sånn positiv innvirkning på immunførrsvaret våres.

I fjor døde inntell da verdens eildste kvinne i Frankrike. Ho blei nesten 128 år. Da ho blei sport om ka som hadde gjett ho et så godt og så langt liv, svarte ho øyeblikkelig: Humor. Mæn ho sa også en ainna ting, næmlig glæden ved arbeidet. Det går lang tid mellom kvær gang vi i dette laind har hørt nåen snakke om arbeidets glæde og arbeidets vællsignelse. Det e længe sia æ hørte dette nævnt som verdi, bortsett fra som utmål av superlønninger, faillskjærma og frynsegoda. Blei også denne verdi, som våres forfædre værdsætte så høyt, glæden ved hardt, ærlig arbeide også en tapt verdi førr oss? Eiller vil vi uinder det kommanes lønnsoppgjøret med nye krav fra aille gruppe høre nevnt nokka om den arbeidslønn som ikkje kan utmåles i kroneverdi?

Mæn tellbake tell humorn og dens verdi både førr kropp og sjel. Man vet fræmdeles lite om ka det e med lattern og humorn som gjer disse positive utslagan, førr det forskes så lite, også her tell lainds, på livets glade og lyse side. Nei, det man mæst forske på e korr jævlig vi har det, og korr jævlig vi kjæm tell å få det. Pines du ikkje langsomt ihjæl av det ene, ja så kjæm du tell å daue momentant av det andre. Eleindighetsforskninga kjeinne snart inga grænse, og mer eiller mindre tvilsomme resultata slænges ut med jævne mellomrom i aviser og skape unødig engstelse hos en del folk. Førr vi mænneska e no engang sånn skapt at vi har lættar førr å tru på det som går tell hællvete einn det som går motsatt vei.

Æ har så ofte sport mæ sjøll: Koffør fikk vi, mænneska, som det einaste individ på jorda latteren? Ka va Guds mening med den, vesst det no e sånn at det e han som har skapt oss? Vi fikk gråten og vi har skjønt kofførr vi fikk den. Når nokka tragisk ramme oss, så tyr vi tell gråten og tåran, og vi vet det hjælpe å gråte ut. Præsset inni dæ lætte. Mæn akkorat på den samme måten kan latteren virke, bare einda bedre. Gråten og latteren ligg så nært kværandre, dæm e ulike tvillinga på jorda.

Mæn førr å makte å le av elendigheta, må du over en større terskel inni dæ sjøll, det kræve mer av dæ. Mæn det e offeret verdt, førr gråten bringe dæ ikkje videre, mæn det gjør latteren. Det teinne håpet og lyset førr dæ igjæn. Humorn gjør også sorgen lættar å bære.

Vi har jo aille kjeint den vællsigna vællværen man føle ætter ei skikkelig latterkula. Den øke blodsirkulasjonen og øke pulsen. Latter e indre trim. Den store latter ætterlater en avslappa kropp, et rolig sinn og ei førrnøyd sjæl. Det e kjeinte franske forskera som sammenligne ei skikkelig latterkula med en seksuell orgasme. No har æ førr min del førrsøkt bægge dela, og forske fortsatt på området, og e førrsåvidt interessert i forsøksobjekt…

No må æ understræke at æ bare har snakke om den gode, hjertevarme humorn. Humor e ikkje alltid det. Ondskapen kan også bære smilets ansikt, og den hjertelause humor e et mæktig våpen som kan misbrukes tell makt, tell å uindertrøkke, å mobbe og ramme andre.

Mæn når den gode humorn har større kraft, koffør ser vi så lite tell den i det daglige, offentlige liv? E det nåen av dokker som nåen gang har gått ut av et offentlig kontor med et smil om munnen? Og ka med aille de velklædde, vælltalanes menn vi daglig ser på TV, samfuinnstoppa av aille slag. Ser du mye spøk og humor dær? Nei, det synes som at jo større tungsinn du har, jo større hjernekapasitet har du. Mæn har dæm ikkje humor da? Jo, sællfølgelig har dæm det. Aille e født med humor. Vi fikk den i vuggegave.

Ka e det første vi ser og lytte ætter hos det nyfødte barnet? Det første bevisste tegn at det lille krypet no e begyint å sainse den verden det e kommet inn i? Jo, vi ser ætter det første smilet og lytte ætter den første latter! Mæn som ailt ainna av din personlighet, påvirkes også din humor av oppvekst, kår og miljø. Nåen glade gena fikk du i arv, mæn du formes også hær av far og mor, søsken, slektninga og omgivelsan. Det kan være så mykkje som avgjør korr mykkje av denne glædens gave som blir med på din videre livsferd og korsen du bruke den.

Mæn æ nækte å tru at aille disse vælltalanes, ledanes meinn har hatt en så mørk og trist barndom og oppvekst at humorn i dæm blei heilt borte. Mæn koffør bruke dæm den så ikkje i sett daglige virke? Vet dæm ikkje at når et mænneske vise at det har humoristisk sains, så seinde det samtidig ut et signal om at man ikkje tar sæ sjøll så høytidelig, at man ikkje er sjølopphøyd? At lattern og humorn skape en atmosfære av gjensidig respekt, førrståelse og en trygghet som alvoret aildri kan makte. Du spøke aildri med en du ikkje e trygg på. En god og trygg arbeidsplass, der spøken og smilet rår, e av de bæste bidrag både førr å motstå og takle stress og tell å gje dæ ei bedre fritid. Førr arbeid og fritid e uløselig knytta tell kværandre. Har du det jævlig på arbeid, påvirke det sællfølgelig også di fritid og dett privatliv. Du har ikkje den fuille glæde av fritida vesst det ligg en sky av angst over dæ førr næste arbeidsdag.

Det ser ut som det fræmdeles herske den mærkelige oppfatning at dersom du omgjer dæ med spøk og latter, så blir du sett på som en useriøs tulling. At du i redsel førr å tape din hardt tellkjæmpa posisjon og makt ikkje tør å bruke humor og spøk i omgang med andre, med mindre dæm e av samme rang og stilling.

Min påstaind e at den som tar jenta og gutten i sæ med i den voksenes verden e garantert et bedre liv. Førr da tar du samtidig med dæ humøret, leken og kreativiteten. Og først når du klare å flire av dæ sjøll, e du blitt ordentlig voksen. Og flir av dæ sjøll før andre gjør det.

Vi har aille vært og vil komme opp i situasjona dær man blir i tvil om man skal le eiller gråte. Mett råd e: Le, førr sikkerhets skyild.

Humorn har vært din følgesvenn igjønna heile livet, mæn mangle du kunnskap om korsen den kan og bør brukes, så lær dæ det. Du og bare du forme sjøl din eia livsstil. La humorn bli en væsentlig del av den og du vil få større innsikt både i dæ sjøll og i andre mænneska. Og husk også: Man slutte ikkje å flire om man blir gammel. Mæn man blir fort gammel om man slutte å flire.

Så nåen ord som æ vil dokker skal ta med dokker hær i dag, i morra, i dagan og i åran som kjæm: La det bli sagt om dæ: "Du kom gråtanes tell værden mæns aille andre sto omkring dæ og smilte. Førrsøk å lev sånn at du dør med et smil mæns aille andre står omkring dæ og gråter."

Så tell slutt nåen ord om den plass som vel i framtida ved sia av familien fræmdeles får størst betydning førr forming og normsætting av verdia, næmlig skolen. Først denne sanne historia fra Arnøy i Nord-Troms. Fra en tægnetime i 3. klasse: Elevan fikk tægne det dæm ville og lærarn gikk langs pultan og såg på. Han stainsa ved lille Johannes sin pult og spør:

"Ka tægne du, Johannes?"

"Æ tægne Gud."

"Ja, men Gud e det jo ingen som har sett…."

"Nei, æ e ikkje ferdig med tægninga!"

Min kanskje litt naive bønn førr framtidas skole e denne: Æ ber om at kravan tell æffektivitet, lønnsomhet, reforma, kvalitetssikring, kompetanse, PC, disketta og internætt ikkje får sluke sjølve mænneske og dærmed også aill mænneskelighet. Husk at ingen datamaskin, uansett korr avansert den einn måtte bli, kan arkivere og bevare de inntrøkk som barn og ungdom får i sitt eia sinn. Husk at et kvært mænneske kan nokka som et anna ikkje kain. Vi e ikkje aille like. Og måtte Gud gje at fræmtidas skole ikkje gjør oss tell det heiller. Mæn mæst av ailt ber æ om dette: Se ikkje bare ætter triumfen og glæden i øyan hos de flinke, eneran, de som står medt i den lyse skolegården. Se like mykkje ætter tåran i øyekroken tell de som står i utkainten av flokken, i skolegårdens skygge og strir med den mørke smerte som nederlag på nederlag i klasserom og skolegård har gjett.

La oss bruke den store, kjølige kunnskapen med det varme, private vettet sånn at aille svar ikkje blir fasit. La nåen spørsmål få stå ubesvart så man kan bevare litt av undringen og fantasien i de unge sinn. Makte vi det, vil vi aille få se et stort under skje: Han lille Johannes på Arnøya i Nord-Troms har klart med sin egen fargeblyant å tægne Gud!