Postmodernisme

Postmodernisme er et ord vi ofte hører, og som brukes og misbrukes. Den enkle betydningen av ordet er den epoken som er i ferd med å starte i våre dager. Middelalderen varte til ca 1500. Den ble avløst av den nyere tid med renessanse, reformasjon og ikke minst den industrielle revolusjon. Mange knytter den moderne tids begynnelse til opplysningstiden som oppsto i Frankrike på 16/1700-tallet. Den moderne tid, med sin klokketro på vitenskap og faktisk kunnskap, har hatt et klimaks i det tjuende århundre og er nå i ferd med å bli avløst av en ny tid: postmoderniteten.

Postmodernisme er dels en kulturell stil preget av ironi, sammensatt fortolkning av tekster, blanding av sjangre, forkjærlighet for det forgagne og ’lappeteppementalitet’; men også en filosofisk retning som forkaster store ’metafortellinger’ (f eks universelle forklaringer på menneskets historie og aktivitet) og fremhever ironi og lokal kunnskap. (Chris Baker: ”Cultural studies: Theory and practice”. Second edition, Sage, London 2003. ISBN 0-7619-4156-8.)

Brian McLaren har denne mer praktiske karakteristikken av postmodernisme:

1. Den er skeptisk til skråsikkerhet
2. Den er følsom for kontekst (ytre omstendigheter)
3. Den heller mot det humørfylte
4. Den legger stor vekt på subjektiv erfaring
5. For postmoderne mennesker er samvær med andre en sjelden, verdifull, men flyktig erfaring.

(Brian McLaren: ”The church on the other side”. Zondervan, Michigan 2000. ISBN 0-310-25219-9.)

Under “Ord for måneden” har DRØMSMIA noen utdypinger av postmodernisme og tanker om dens møte med kristentro.